Mussolini var umettelig på sex

Publisert

På et av krigshistoriens mindre delikate bilder henger to blodige lik med hodene ned. Den ene er Benito Mussolini. Den andre hans elskerinne Claretta Petacci.

Mussolini ble avslørt og drept av partisaner da han var på flukt i krigens siste dager. Men hvorfor måtte elskerinnen Claretta dø? Og hvem skjøt henne?

Italienske myndigheter har holdt Petaccis dagbøker nedlåst og hemmeligstemplet i alle år. Nå blir de frigitt, for ett år av gangen, etter hvert som klausulen for tids-begrensning løper ut. Omkring hemmeligholdelsen har det vokst fram en rekke sammensvergelsesteorier.

De mest fantasifulle går ut på at Claretta enten var spion for britene, eller hemmelig sendebud mellom Churchill og Mussolini. I denne rollen satt hun på så mange kompromitterende opplysninger om den engelske statsministeren at hun rett og slett måtte ryddes av veien.

Abnorm sexdrift

De publiserte dagboknotatene, som dekker årene fra 1932 til 1938, gir ingen holdepunkter for denne antagelsen. De bekrefter snarere det som har vært den offisielle versjonen: Hun insisterte selv på å bli henrettet sammen med Mussolini fordi hun ikke kunne leve uten ham. Noen hevder til og med at hun kastet seg foran bødlenes kuler for å beskytte ham. Så sterk var hennes kjærlighet til Il Duce.

Claretta Petacci er Italias mest berømte elskerinne. Hun var en vakker og sensuell kvinne, liten og delikat, med skostørrelse 33. Benito Mussolini hadde trolig digre føtter, kapasiteten var i alle fall upåklagelig på det kjønnslige området. Han debuterte som 17-åring med en eldre prostituert og skal siden ha hatt sex med tusenvis av kvinner. At han var gift med Rachele, spilte ingen rolle.

Claretta var dermed bare én i rekken, noe som falt henne tungt for brystene. Men hun sto likevel i en særstilling, gjerne på knærne, og diktatoren vendte alltid tilbake til henne. ”Heftig elskov” er to ord som går igjen i de 700 dagboksidene som nå foreligger på norsk.

Legedatter

Claretta var datter av en lege og var 20 år gammel da hun møtte Benito Mussolini første gang 2. april 1932. Møtet var tilfeldig. Hun var ute og kjørte med sin søster og mor da diktatoren kjørte forbi dem i sin Alfa Romeo.

Claretta var oppvokst med myten om Mussolini og gjenkjente ham straks. – Få opp farten, følg etter ham, ropte hun til privatsjåføren.

Diktatoren ble nysgjerrig og kjørte inn til veikanten, der han gikk ut av bilen. Claretta kom ham i møte og presenterte seg. Direkte som hun var, ba hun straks om en avtale. Mussolini følte seg smigret av den unge kvinnens glød og iver og gikk med på dette. Få dager senere tok han imot henne på sitt palass.

Den første audiensen bidro til å øke Clarettas lidenskap ytterligere, hun ville gjerne komme tilbake.

Intimt

Hun peprer ham med brev og beskjeder. Alt blir nøyaktig referert i dagboken.

Claretta fremstår som en besatt elskerinne. – Tenker du på meg til og med når du tisser, spør hun et sted. – Ja, brummer han litt oppgitt tilbake. – Til og med da.

Hun er ferdig med skolegangen, har ingen jobb, hun har ikke noe annet enn forholdet til Mussolini å fylle tiden med. Bare i 1938 skrev hun 1810 dagboksider.

Mye er svært intimt. Som denne sekvensen, der det er Il Duce som snakker:

”Jeg er så glad for det du føler. Da jeg var syk i 20 dager, sov ... min, den var så liten, så liten, så stille. Men en morgen våknet jeg, og da var den som den pleier, helt våken. Jeg sa det til legen. Kjønnet mitt har våknet. Et godt tegn, sa han, det betyr at du er på bedringens vei. Det er sant, for kjønnet er organismens fremste uttrykk. Når jeg er syk, forkjølt, har jeg ingen lyst. Når jeg har lyst, har jeg det bra.”

Eller dette, fra Il Duce igjen:

”Etter dette skjedde det forferdelige i hotellrommet, der jeg ikke fikk til noe, jeg trodde det var stillingen, så jeg snudde flere ganger på henne, men ingenting skjedde, det var og ble umulig. Det hadde aldri skjedd meg før. Det kan ha vært lukten hennes.”

Humørsvingninger

Dagbøkene avslører Il Duces humørsvingninger etter at han i 1936 proklamerte Italia som ”mitt imperium”. Problemet var at diktatoren måtte ringe hjem til den svært sjalu Claretta minst et dusin ganger om dagen. Hun mistenkte nemlig – med all mulig grunn – at han var sammen med andre kvinner.

Manisk noterte hun seg tidspunktet for og innholdet i hver eneste telefonsamtale, for slik å utarbeide en oversikt over hvilke ettermiddager Mussolini hadde seg med andre.

Dette resulterer i at vi får adgang til en nærgående betraktning av dagliglivet til fascismens grunnlegger minutt for minutt. Enkelte øyeblikk er lattervekkende, som når Il Duce kommer inn fra balkongen i Palazzo Venezia etter å ha holdt en av sine kraftfulle taler og klager over transpirasjon i støvlene.

Eller når Italias mektigste mann, og en av verdens viktigste skikkelser, går på kne for Claretta og sverger evig troskap, helt til neste utroskapsepisode.

Alt dette foregår i uker hvor begivenhetene i verden tar en dramatisk retning: Stålaksen med nazistene dannes, raselovene vedtas, Tyskland annekterer Østerrike. Hitler og Mussolini forbereder den største tragedien i menneskehetens historie.

Diktatoren kommanderer, kontrollerer og undertrykker 44 millioner italienere. Men en gang i timen, fra ni om morgenen til ti om kvelden, inkludert helgene, er hjernen hans et annet sted. Da er han nødt til å ringe elskerinnen. For å benekte eller unnskylde sin utroskap.

Mussolini fremstår som en sammensatt person. Snarrådig og slu, falsk og ærlig, glad i rampelyset, men også en sky einstøing. Ofte barnslig inntil det pinlige. Han fremstår storskrytende og macho, men likevel grunnleggende usikker.

Dagbøkene har selv en komplisert og fascinerende historie. Den 18. april 1945, før hun blir med Il Duce på hans siste flukt, betror hun dem til grevinne Rina Cervis, som graver dem ned i hagen utenfor sin villa i Brescia. I 1950 blir de funnet og konfiskert av myndighetene.

Fra da av har hver eneste italienske regjering stemplet dem som hemmelige statsdokumenter, og de er sannsynligvis også blitt gjennomgått av den amerikanske så vel som den britiske etterretningstjenesten.

Denne saken ble første gang publisert 11/10 2010.

Les også