Musikkens Munch

Med hyllesten av den italienske filmskaperen Michelangelo Antonioni har Ketil Bjørnstad tatt nok et steg i retning seg selv.

Foto: Vidar Ruud, ANB (Avisenes Nyhetsbyrå)
Publisert

(Molde/Side2): Ketil Bjørnstads forhold til Edvard Munch er kjent for mange. Både i ord og toner har Bjørnstad omfavnet geniet som er så unik i sitt uttrykk. Nå er Bjørnstad i ferd med å innta en lignende posisjon og med suiten i 12 deler som ble urframført i Molde, har multikunstneren kanskje tatt oss med til sitt kunstneriske høydepunkt så lang. Det sier svært mye.

Fingeravtrykk
Som hos Munch, så har det alltid tatt kun et øye- eller øreblikk å vite at det er Ketil Bjørnstad man har med å gjøre. Dette storslagne Antonioni-verket gjør det kanskje i større grad enn noensinne. Antonioni (1912-2007) var kjent for sine langsomme, vakre og åpne filmer og på mange vis er det slik vi opplever Bjørnstads musikk også. Her er det avgjort ett åndsmenneske som hyller et annet, men med et annet språk.

Melodikeren
Ketil Bjørnstad er en melodiker av Guds nåde og sjelden har han vist oss det så strålende som denne gangen. Her framstår han som en musikalsk landskapsmaler – det er en helhet, totalitet og storhet over suiten som gjør det til håndverk og tankegods av sjelden karakter. Slik som Munchs malerier.

Superlag
Når så Bjørnstad har hentet inn et superlag bestående av the one and only, som Bjørnstad sa, Arild Andersen på bass, Anja Lechner på cello, Marilyn Mazur på trommer og perkusjon, Andy Sheppard på tenor- og sopransaksofon og Eivind Aarset på gitarer og elektronikk, så hadde han sikret seg de aller beste slik at tankegodset kunne virkeliggjøres. Vi fikk møte rockeren Aarset, den sårbare Lechner, den heftige Sheppard, Andersen som ingen andre ligner på, universet Marilyn Mazur og pianolyrikeren Bjørnstad og til sammen ga de oss flotte og sterke bilder som sikkert Antonioni ville ha likt.

Bjørnstad innledet med å si at Antonioni prøvde å beskrive hva han følte da han så noe – ikke hva han så. Dette har vært et ringe forsøk på å beskrive hva vi følte da vi hørte noe – musikk skapt for evigheten vakkert formidlet av lydguru i samme klasse som de på scenen, Sven Persson.

Denne saken ble første gang publisert 22/07 2010.

Les også