Xanax-pop
Dansemusikk for dagen derpå fra canadiske Junior Boys.
Junior Boys
Begone Dull Care
Domino/Warner
Canadiske Junior Boys har lenge vært blogger/hipster-favoritter og nytt godt av en solid hype fra blant annet Pitchfork Media og britiske NME for sin elektroniske og romantiske popmusikk.
«Begone Dull Care» er duoens (Jeremy Greenspan og Matt Didemus) tredje LP, og dessverre for disse to karene formelig oser det av den umiskjennelige backlash-eimen ved denne korsveien i guttas karriere.
Junior Boys' minimalistiske og ironisk distanserte elektropop er så defintivt ikke dårlige greier. Men det går likevel en grense for hvor mye nonchalant og 80-tallspreget Xanax-pop en stakkars anmelder kan tåle.
Den melankolske åpneren «Parallel Lines» er en fin poplåt, men hadde gjort seg bedre som en tre minutter lang singeledit enn i dens nåværende form på hele seks minutter og 32 sekunder.
Også den mer funky og dansbare «Work» har åpenbare kvaliteter, men faller litt mellom to stoler i den forstand at den hverken er en fullblods dansegulv-killer eller en potensiell hit. Istedet blir det bare nesten litt av begge deler på en og samme tid.
«Dull To Pause» er et friskt innslag i så måte, hvor sen Beatles møter Magnetic Fields for albumets mest rendyrka popøyeblikk.
Via den absolutt fornøyelige og mer uptempo sleazedisco-låta «Hazel» glir vi inn i særdeles usexy territorium med «Sneak A Picture» (cheesy saksofonsolo, æsj!) og etter dette dabber «Begone Dull Care» av i et (som tittelen jo faktisk insinuerer) kjedelig gjesp.
Kort sagt mangler denne lett frustrerende låtsamlingen litt på både fokus, meloditeft og vitalitet. På sitt beste er derimot Junior Boys fortsatt en svært spennende duo.