Wu-huuu!

Ghostface Killah
«Twelve Reasons to Die»
(RED/Sony)

Hvem bryr seg EGENTLIG om ny musikk fra RZA, GZA, Method Man, Raekwon, Inspectah Deck, U-God, Masta Killa og Ghostface Killah? Til tross for en råtøff katalog er det jo strengt tatt mange år siden Wu-Tang Clan var relevante. Greit, RZA har en fot i Hollywood, mens Raekwon klamrer seg fast med sin undergrunns-cred, men resten av gjengen sliter. Kanskje utenom Ghostface, musikkmessig sett. 43-åringens oppfølger til tre år gamle «Apollo Kids» vil neppe selge mye, men fortjener å bli hørt. Flere ganger.

Den cabaret-aktige åpningen til «Twelve Reasons to Die» hinter om at dette er en konseptskive, med en pompøs kvinnesang som advarer: «He spares no one / he was forgotten, but he was somewhere / so beware of the stare of Ghostface Killah.» Samtidig så er spøkelsesansiktet så eksentrisk at hans 10. album kunne vært en vanlig plate.

Og til tross for at historien (Italia på 60-tallet, DeLuca-mafia, drap, familie, ære, kjærlighet) ikke henger på greip, klarer han likevel å underholde. Først og fremst fordi Ghostface er en barsk rapper som skildrer situasjoner og historier bedre enn de fleste, samtidig som han sier ting som ca. ingen skjønner, og mye teit som kun han kan komme seg unna med (Get hunted like a rat in a field, I hate rats / hate fake ass niggas that love to set traps). Det hele er banalt, men vi tror på Ghost og vi respekterer måten han spytter. Eller, om du vil; hans «swag».

Tony Starks oser fortsatt tilstedeværelse, og produsent Adrian Youngs «organiske», skranglete og definitivt gammeldagse stil kler veteranen godt. RZAs fingeravtrykk er overalt, til tross for at vi dessverre kun hører ham snakke. Wu stiller dog med Inspectah Deck, U-God, Masta Killa og maskotten Cappadonna. De er heldige, for dette er det beste fra klanen på lenge.