Whitesnake lever
David Coverdale gjør et imponerende forsøk på å gjeninnta hardrocktronen.
Whitesnake
Good To Be Bad
Steamhammer/Indie
Bare navnet Whitesnake er nok til å få blodet til å bruse i en heavyskrott. Vokalist David Coverdale er for majestet å regne innen hardrocken, både grunnet sin rolle i Deep Purple og en serie med klassiske Whitesnake-album fra slutten av 70-tallet til midten av 80-årene.
«Good To Be Bad» er Whitesnakes første studioplate på 11 år, noe som i utgangspunktet burde være et alvorlig faresignal. Men det kan umiddelbart bekreftes at dette høres mye, mye bedre ut enn forventet.
Ingen parodi
Albumet åpner med skittenblues i smånostalgiske «Best Years». En brukbar låt som viser at Coverdale fortsatt har stemmen intakt. Etter hvert blir det klart at Whitesnake har overraskende mye å fare med, selv i 2008. På «Call On Me» får vi virkelig høre hva som bor i bandet. Et heftig riff styrer låten mot en trygg landing, mens Coverdale på sedvanlig vis gauler om hvordan han skal få hendene i en fin dame. Og når vi får en klassisk tappesolo med på kjøpet, er vi plutselig tilbake til det glade åttitall. Men det morsomme er at seansen gjennomføres med en kulhet som hindrer at det hele glir over i det parodiske.
Også tittelsporet holder bra Whitesnake-standard. «Lay Down Your Love» er i stor grad en rip off av kompis Jimmy Pages meritter i Led Zeppelin («Black Dog»), men det funker likevel som juling.
Mye av grunnen til at albumet høres fett ut, ligger i en fabelaktig gitaristduo bestående av Doug Aldrich (Dio, Hurricane) og Reb Beach (Winger Dokken). De to briljerer med groovy riff og deilige soloer i nesten en time, og sørger for at vi ikke savner tidligere gitaristmannskap .
Årets must
Aldri et ordentlig Whitesnake-album uten ballader. Her får vi tre stykker, henholdsvis «All I Want All I Need», «Summer Rain» og avslutningen «Till the End of Time». De veksler fra å være erketypiske 80-tallsballader, til med bluesy saker. Helt greit.
Hva så med karakteren? Vel, i tilfeller som «Good To Be Bad» fungerer det ellers så praktiske terningssystemet som en tvangstrøye. Det er kjipt å gi en kjedelig firer når såpass mange låter holder stand. Men når vi sammenligner albumet med det Coverdale har stelt i stand i sine beste stunder, er det nok bare å konstatere at «Good to Be Bad» ikke holder like høy standard totalt sett. Men for all del, dette er årets must for enhver hardrocker.