Weezer avgårde
Rivers Cuomo og hans Weezer er tilbake igjen. Men tror du noe har forandret seg? Selvfølgelig ikke.
Weezer
Make Believe
Geffen/Universal
Hjelp, de bebrillede powerpop-nerdene er tilbake!
Weezer er for gudfedre å regne for college-kids i alle aldre med forkjærlighet for flerstemte gladharmonier og vrengte gitarer, og det har de vært siden 1994, da «Buddy Holly» og hele deres fantastiske halvtimesklassiker av et album gikk sin seiersgang verden over. (Det første av to selvtitulerte album Weezer har på samvittigheten, det første på folkemunne kjent som «The Blue Album», det tredje som «The Yellow Album». Albumet i midten, derimot, kalte de likegjerne «Pinkerton».)
Årets Weezer-skive har i likhet med gruppas to øvrige skiver fått et eget navn, og det er jo nyttig nok. «Make Believe» er, nokså atypisk i Weezer-sammenheng, hele tre kvarter lang, og byr på tolv låter, i motsetning til mer oppskriftsmessige ti låter og over på en halvtime-kjøret de stort sett er på.
Hva skal man så si om et nytt Weezer-album? Alt er som før,og alle vet det. Spørsmålet er bare i hvilken grad de ganske fantastiske fire evner å pirre og eksaltere allsang- og luftgitar-nerven hos lytteren denne gang.
Og svaret er at de nå i alle fall lykkes bedre enn de gjorde forrige gang, som var med den noe hastverkspregede «Maladroit» fra 2002.
Noen ny blå-debut er det ikke, men en debut får man som kjent bare én gang, og en slik debut får man i hvert fall bare én gang, så noe annet ville være å forvente for mye.
«Make Believe» er ikke desto mindre en veldig fin og sjarmerende liten sak, og befinner seg helt klart på grensen til en femmer.
Og faktum er vel at hadde vårsola gjort litt mer av seg i dag, noe en Weezerplate som kjent trenger rikelige mengder av for å komme til sin fulle rett, ville den faktisk fått en femmer...