Warlocks tilbake
Passe hyggelig gjenhør med norske hip hop-veteraner etter flere års fravær. 10-årsjubilanter eller ei, de har laget bedre album før.
Warlocks
The NeverEnding Story
C+C Records/Tuba
Selvfølgelig, i den grad vi kan snakke om at vi har rap-pionerer her i landet, skal våre tre venner i Warlocks nevnes i første rekke.
Trioen debuterte i 1995 med «Lyrical Marksmen», og kom siden sterkere tilbake med de to finfine albumene «Top Notch» og «Mic Knights», før den noe svakere «Afterlife» kom ut i 2001.
Siden har det vært stille fra våre tre østkantrappere, og i og med at det ikke akkurat har vært noe manko på nye tilskudd på den hjemlige hip hop-scenen, kan vi ikke erindre å ha savnet dem noe særlig heller.
Gruppas femte langspiller, «The NeverEnding Story», oppleves typisk nok omtrent som tittelen antyder. Plata varer i drøye femti minutter, og det føles som det og litt til. Og enda litt.
Warlocks har aldri kviet seg for å lefle med melodiske hooks i låtene sine, ikke minst på arrangementsiden, og det har de gjort rett i. God meloditeft har gjerne vært varemerket på Warlocks-platene, det har løftet skivene og gjort dem mer variert.
Denne gang synger de imidlertid mer enn noen gang, og det funker ikke så bra. Melodisnuttene føles karikerte, billige og plastikkaktige, og etter fem gjennomlyttinger er jeg ganske lei hele albumet.
Og selv om de på tekstsiden rett som det er blander fornuft inn i sine breiale meldinger, er det ikke nok til at jeg blir glad i dette albumet, selv ikke i spredte enkeltlåter.