Voksne aper
Arctic Monkeys legger hypen bak seg og viser at de har kommet for å bli.
Arctic Monkeys
«Favourite Worst Nightmare»
Domino/Playground
(SIDE2): Ved forrige korsvei ble jeg så durabelig lei av vokalist Alex Turners stadig gjentagende melodiske fraseringer.
«Whatever People Say I am, Thats What Im Not» kunne vært så mye bedre hadde det ikke vært for mangelen på tonal variasjon. Plata var ellers forfriskende organisk og deilig upretensiøs. Man hørte altså at det lå potensiale der, det ble bare ikke riktig utnyttet.
Indie-Bond
På oppfølgeren «Favourite Worst Nightmare» har Arctic Monkeys klart å beholde sine forser, samtidig som bandet har kvittet seg med noen av barnesykdommene. Det er mer voksent og variert, både melodisk og dynamisk.
Plata starter forrykende med «Brainstorm» - en slags James-Bond-goes-indie-låt. En catchy riffbasert faen som durer av gårde med tam-tam-driv og hissige gitarer.
Slik fortsetter det gjennom «Teddy Picker», «D is for Dangerous» og styggvakre «Balaclava» før femtesporet viser at jyplingene også kan skrive knakende gode poplåter.
Knallspor
«Fluorescent adolescent» bærer videre den klassiske britiske låtskrivertradisjonen på nesten foraktelig selvsagt vis, og kunne glatt vært noe Madness, eller Morrissey for den saks skyld, kunne kommet opp med i sine beste øyeblikk. Et av årets desiderte høydepunkter og jeg tror jaggu meg at apene denne gangen har klart å lage en hit som ikke blir plukket opp av radioformatørene bare på bakgrunn av en kul tittel.
En kort ballade har det også blitt plass til. Den lavmælte tristessen «Only Ones Who Know» er ordentlig vakker i all sin strippede prakt, nydelig formidlet av Turners skeive vokal.
Arctic Monkeys har blitt mer poppa, mer voksne, mer melankolske og dertil mer variert siden sist, og beviser med sitt andre album at hypen var fortjent.
Arctic Monkeys spiller på Sentrum Scene i Oslo 25. juni.