Voksen, klassisk rapskive

Jay-Z
The Blueprint 3
Roc Nation/Atlantic/Warner

Dette er en av de få rapperne i verden som ikke trenger å gi ut musikk, verken for å få mer respekt eller penger. 39 år gamle Shawn Carter er for lengst dollarmillionær, takket være flere lure businessmoves, og av de fleste sett på som en av de beste, så han kan egentlig gi faen i hiphop. Men det er hiphop som motiverer ham, pengene ved å gi ut skiver er neppe gulroten, jamfør den vindskjeve, alternative førstesingelen «D.O.A. (Death of Auto-Tune)», hvor han minner om at sjangeren stagnerer hvis alle gjør det samme. Kanye og hans mentor No I.D., som til sammen har gjort over halve «The Blueprint 3», gir Jay-Z nesten en perfekt plattform for låtens budskap, mens resten av albummaterialet er mindre sært.

Oppfølgeren «Run This Town» med Rihanna (som Jay signerte da hun var 16 år) og Ye (alias Kanye) er radiovennlig popmusikk, dog dødsgod, hvor sistnevnte nesten stjeler showet med linjer som «it's crazy how you can go from being Joe Blow / to everybody on your dick, no homo / I bought my whole family whips, no Volvos», mens det som bør bli den tredje singelen - «Empire State of Mind» - er gåsehud-anthemet som gjør at du får lyst til å dra til rett til New York, pluss tørke støv av skivene til gjesten Alicia Keys.

Relativt tidløs, nyklassisk hiphop, nesten på nivå med milepælen «The Blueprint 1» og like bra som «The Blueprint 2», fortsetter på «Thank You», «Venus vs. Mars» og «Reminder», selv om Timbaland ikke leverer sitt beste på de to siste. Det er ikke produksjonen som er viktigst når Jay er i fin form som her, noe som gjør mange gjester unødvendig. Young Jeezy (som Jay også signerte) er en herlig fyr, men vi trenger ham ikke på «Real As It Gets» når Hova spytter «I used to duck shots / now I eat quail ».

Ikke mange rappere kan rappe om vaktel på middagsbordet, men Shawn er både morsom og verdensvant nok. Ingen (utenom The Beatles) kan skryte som han med så mye troverdighet, og det er derfor koselig (og originalt) når suksessjefen på «A Star is Born» hyller alle andre rappere, sammen med flinke, ferske J. Cole (som Jay-Z signerte i fjor).

Det eneste sporet på Young H.O.s 11. album som skurrer er avslutningen «Young Forever», hvor Kanyes «Sting», britiske Mr Hudson, synger Alphavilles «Forever Young»-refreng. Det høres like svett ut som det ser ut på papiret, men den tyske synthpopperlen ble aldri en stor hit i USA og er forhåpentligvis lettere å fordøye for de som ikke har et forhold til originalen. Luk den ut og sitt igjen med årets beste rapalbum.