Voksen hip-hop?

Freddie Gibbs & Madlib
Piñata
Madlib Invazion

Du kan trolig ikke ramse opp mange rappere fra Indiana (Jackson-familien gjelder ikke). Men hvis du kjenner til Freddie Gibbs så holder det lenge. Etter å ha gitt ut tøff musikk i over 10 år, så bør det være lov å kalle ham delstatens fremste aktør i denne sjangeren. Likevel er han fortsatt undergrunn. 31-åringens deal med mainstream-gangsta, Jay Z-omfavnede Young Jeezy gikk i vasken, og han har kun sluppet ett soloalbum, samt en haug av mixtapes og flere EP’er med Madlib som produsent (Los Angeles-ringreven også kalt Quasimoto). Basert på det vi tidligere har hørt så virker det som Freddie og Madlib har «funnet tonen», og at de er enige i at de liker at hip-hop’en har en voksen, klassisk sound. Deres første plate er intet unntak.

Til tross for at passerte 30 år i rap ikke betraktes som ung, så er Freddie langt unna pensjonsalder. Men han har muligens en gammel sjel. Og Madlib forsøker heldigvis ikke å få ham til å lyde yngre, jamfør «soulsviskete» låter som «Shame», hvor han høres ut som en erfaren skurk… som røyker cigarillos. «Sleepin' with pistols under my pillow / we wake and bake, she up naked twistin' up cigarillos.» Greit, kanskje de mener dop, men dette er langt unna tidsriktig hip-hop du hører på radioen. På «High» har de med den litt mer hippe, narkoelskende Danny Brown, men på refrenget går de for det samme gamle sampelet («I get high, I get high, I get high.... I gets high»» som Styles P fra The Lox gjorde godt kjent på «Good Times» for 12 år siden.

Madlib setter det dog sammen godt, og den «tidløse» stilen hele kler som sagt Freddie. Han er en stødig rapper med en autoritær, litt dyster stemme, som en slags Bun B eller litt á la flere at 90-tallets New York-rappere, som herr Gibbs må ha hørt en del på. Derfor sømmer det seg med den klassiske, ikke så sprudlende sørstatskongen Scarface og Raekwon fra Wu-Tang Clan som gjester. Dissen til hans eks-sjef Young Jeezy, «Real», går i detaljer når Freddie forsøker å rive i stykker det meste av Jeezys gatetroverdighet. Det er fristende å tro på Gibbs. Albumet gir oss i alle fall troen på mer stilig musikk fra denne duoen.