Viser slappe muskler

Eagles

Long Road Out of Eden

Eagles Records/Universal

2007 er tydeligvis de gamle helters år. I løpet av kort tid har både Bruce Springsteen og Neil Young gitt ut oppegående album til velfortjent gode kritikker. Nå er det altså dobbeltmegaselgende Eagles’ tur til å vise at de fortsatt duger. Og det er ikke akkurat magre forventninger til «Long Road Out of Eden». Dette er gruppens første ordentlige album siden «The Long Run» fra 1979.

Det er selvsagt latterlig risikabelt å gi ut 20 låter på rappen. Sjansen for å snuble i klisjeer og fyllkalk er overhengende. Spesielt når vi på forhånd vet at amerikansk utenrikspolitikk er blant temaene som skal håndteres. Og snubling får vi til gangs.

Uorginialt, meningsløst og dørgende kjedelig er beskrivelser som melder seg etter å ha kastet bort en halv dag på «Long Road Out of Eden». Javisst er det en lang ferd. Med den tittelen traff jaggu Glen Frey, Don Henley, Joe Walsh og Timothy B. Schmit spikeren rett på hodet. Halvannen time per runde er denne ferden, faktisk.

Eagles presterer kunststykket å levere toppen fem gode låter på et dobbeltalbum bestående av 20. «Busy Being Fabulous», «Waiting in the Weeds» og tittelsporet er blant de få godkjente bidragene. Dette er til gjengjeld svært gode låter, såpass honnør fortjener ørnene.

Ellers får vi en oppvisning i at et tungt politisk budskap vanskelig lar seg kombinere med sløve kjærlighetsballader. Krig i Irak pluss låter om hvor kjekt det er å se på kvinnedans er lik katastrofe.

Og, jada, aldrende amerikanere med mimretrang kommer nok til å sluke albumet rått. Mens de tidligere nevnte veteranartistene utvilsomt vil fortsette å presse frem engasjerende bidrag fra sine skrukkete kropper, vil et selvtilfreds Eagles ligge under et tre og telle dollar, og flire seg fordervet over hvor lett de slapp unna med denne platen.