Vise-Thåstrøm og kassegitaren
Har den gamle punklegenden gått hen og dratt en Ulf Lundell? Ja, det har han visst. Og det låter ganske bra.
Thåstrøm
Skebokvarnsv. 209
Sonet/Universal
Vi visste hele tiden at han hadde en myk, melankolsk-nostalgisk og lunt reflekterende side. At han simpelthen hadde et vise-gen i seg. Helt siden Ebba Grön-ballader som «Die Mauer» og «Mental Istid» har vi visst det. Og vi har senere fått det bekreftet gjennom diverse gyldne Imperiet-stunder, kanskje først og fremst manifestert gjennom den mektige «Märk hur vår skugga»-tolkningen.
Ikke desto mindre er det første gang denne svenske rockgiganten gjennom et helt album roer den totalt ned og synger nostalgisk og i bedagelig tempo om gammel kjærlighet, oppvekst, Ebba Gröns spede begynnelse, døde Gun Club-vokalister, livet slik det er blitt for Thåstrøm og masse annet rart – på sitt eget morsmål.
Litt patetisk? Kanskje. Kanskje ikke. På en måte er det litt forutsigbart at en artist midt i førtiåra plutselig føler behovet for noe slikt, for å åpne opp, ta et tilbakeblikk, våge å være litt sentimental.
På den annen side hadde vi kanskje ikke regnet med at en fyr som Thåström ville gjøre det, dette er tross alt mannen som etter at han bikket førti fortsatt trakk i skinnbukser, flyttet til Amsterdam og lagde piggtråd-industripunk det var henimot umulig å høre på med bandet Peace, Love & Pitbulls.
Patetisk eller ikke, Thåstrøm høres best ut når han synger fra hjertet, og når han synger på svensk. Begge deler gjør han her, og resultatet av dette er blitt et vemodig, smått vakkert og svært helhetlig album som jevnt over låter riktig så bra.