Vil og vil, men..

Serena Maneesh
S-M 2: Abyss In B-Minor
4AD

Åpningssporet på Serena Maneesh nye album er en nesten åtte minutter lang sak, instrumental og eksperimenterende, og legger ikke grunnlaget for at et stort publikum skal ta dem i sine armer - en omfavnelse bandet neppe prøver å få heller. Derfra og i mål ligner det mer på debutplata for fem år siden, med preferanser til støypoprock og myk vokal på toppen og My Bloody Valentine, men nå enda mer stilsikkert og samlet. Men er det nok da?

LES ALLE MUSIKKANMELDELSENE PÅ SIDE2

SM er harde gitariff møter sykedeliske popfarger, og flinkiser er de, - men det overbeviser ikke helt. For selv om det til tider fungerer, fremstår låtene andre ganger som om forsøket på å lage geniale låter har falt noe gjennom og det er slengt på forvirrende lag med lyd for å forvirre enda mer og ikke la seg gjennomskue.

De mest lyttevennlige låtene er D.I.W.S.T.T.D., der elementer av 70-tall og galaktiske sveverier er merkbart, mens den søteste og snilleste av låtene, Magdalena (Symphony #8), avslutter plata. På Reprobate! og Melody for Jaana får bandet frem de markerte kantene og det innadvente som kjennetegner bandet.

Men hva som har tatt fem år for å ferdigstille plata, som er i underkant av 40 minutter lang, lar seg ikke lyttes frem til - det er flinkt, men ikke veldig spennende.