Vidunderlig vakkert

Wilco
«Sky Blue Sky»
Nonesuch Records

Chicago-bandet har lagt sitt soniske jeg på hylla for en stakket stund og dyrker denne gangen organisk, gitarbasert poprock i grenselandet alternativ country og folk.

Og det er så vakkert at jeg allerede vil sette av plass for «Sky Blue Sky» på årsbestelista.

Gitarist Nels Cline og multiinstrumentalist Pat Sansone fra turnebandet er nå for fullverdige medlemmer å regne, og særlig på gitarsiden har det skjedd underverker.

Det ligger i de små detaljene. Ta for eksempel tredjesporet «Impossible Germany», en i utgangspunktet ganske banalt enkel poplåt rent melodisk, men som ved bruk av maj7-akkorder og gitarhooks løftes flerfoldige hakk. Progrockavslutningen her er intet mindre enn avhengighetsskapende.

I lanseringsintervjuene til plata har det kommet fram at Wilco har endret låtskriverprosessen siden sist. Der det tidligere stort sett har vært vokalist Jeff Tweedys ensomme oppgave, er nå hele bandet med fra bunnen av.

Det er virkelig hørbart. Her er det tydelig at man har improvisert seg fram. Man kan formelig kjenne at instrumentene «snakker» med hverandre live, og det gir en herlig følelse av å være der sammen med gutta.

Det er heller ingen tvil om at vi har med en mer harmonisk Jeff Tweedy å gjøre. Den migreneplagede stakkaren skal i følge skriverier endelig ha opplevd et vellykket opphold på avvenningsklinikken, og der tekstene tidligere speilet en nærmest bunnløs håpløshet virker det nå å være et slags håp i hengende snøre.

Jeg merker jeg blir glad på Tweedys vegne, men det er ingen reformert gladkristen vi har med å gjøre, hvis noen skulle frykte det.

Det går fremdeles klart fram at Tweedy ikke er av de enkleste å leve med.

Og der ligger jo også mye av det som alltid har vært Wilcos styrke og som tas med videre på «Sky Blue Sky», denne uimotståelige kontrasten mellom velklingende låtskriverkunst og et sjelsliv i disharmoni.

Anbefales på det varmeste.