Veslevoksent

Childish Gambino
Because the Internet
Glassnote

Drake mestret absolutt steget fra skuespiller til litt alternativ rapper. I likhet med sin kanadiske kollega er skuespiller/moromann Donald Glover alias rapper Childish Gambino også glad i sang, samtidig som han tenker enda mer utenfor boksen enn snart Oslo Spektrum-aktuelle Drizzy. Men 30-åringen er kanskje litt «all over the place»?

Sammen med svenske Ludwig Göransson står Los Angeles-«gutten» for nesten all produksjonen, og selv om det kunne hjulpet med bidrag fra andre, klarer de å bygge en relativt spennende, variert sound. Første lytt gjør i alle fall at man får lyst til å høre gjennom på nytt, dog i håp om at materialet vokser når man blir bedre kjent med det. Og mange låter sitter, som stilige «Crawl», morsomme «Worldstar», mens Childishs sjarm løfter «Worst Guys». Til tross for at denne sjarmen, de til tider festlige tekstene, samt mer samfunnsengasjerte emner som våpen som dessverre har blitt mote, blir man aldri ordentlig engasjert av dette «vanskelige andrealbumet».

Popforsøk som «Pink Toes» sitter ikke som den fengende poplåten den forsøker å være, «No Exit» blir både anmasende og kjedelig, korte snutter som «Death By Numbers» høres ut som materiale som ikke kom med på et gammelt Kanye-album, mens overdosen med hverdagslige linjer «som alle kan relatere til» («I could die like my iPhone») noen ganger grenser til irriterende. High five til Childish Gambino for å ha steppet opp sine rapferdigheter og for å tørre å blande sjangere og tenkte stort og annerledes, men han kommer til å lage en bedre skive hvis han blir litt mindre ambisiøs.