Verdens største rockeband

SIDE2 TV:Se Stones på scenen!
WEB-TV:Fikk møte Stones

(Bergen/SIDE2:) For musikkanmeldere er det sjelden man stiller på jobb med en irende spenning i magen. Stones i hjembyen - det må jo bli bra.

Men likevel var skepsisen tilstede. Var ikke Stones-konserten i Oslo i 1998 temmelig daff? Hadde ikke Keith Richards sett litt for gæmlis ut på opptakene som TV 2 sendte for noen dager siden? Lut nakke og stive scenebevegelser?

Vel - da den første akkorden i åpningsnummeret «Jumping Jack Flash» dundret ut over Koengen i Bergen, var all tvil feid av scenen. Jeg skjønte at dette kom til å bli all right, lenge før Mick Jagger hadde kommet så langt i teksten til «Jumping Jack Flash».

For bandet som møtte sitt publikum i vestnosk striregn, er i høyeste grad levende. Da de fulgte opp med «Only Rock n'Roll» var alle frelst.

Etter å ha spilt i rockeband i over 40 år, er det med største selvfølge Mick Jagger strutter rundt på scenen. Han flørter med publikum på norsk - «det er god å være tilbake etter åtte år», og danser rundt på scenen med karakteristiske og beint fram feminine bevegelser.

Keith Richards på sin side styrer kompet med stø hånd. Han klunker stadig frem sine klassiske riff med krum rygg, fem strengers gitar og med en mine som ikke får noen til å tenke at fyren er over 60 gammel.

Blant høydepunktene under fredagens rockeleksjon i Bergen var «All Down The Line» fra klassiske «Exile On Main Street». Gitarist Ronnie Wood spiller en slidegitar som får pelsen til å reise seg hos noen og enhver, og bandet får en 34 år gammel låt til å fremstå som flett ny.

Da Keith Richards tok mikrofonen under «Slipping Away» og «Before They Make me Run», kom vi tilbake til hvorfor det måtte bli september før vi fikk se Stones i Bergen.

- Det tok litt tid å komme hit, sa Keith før han tok et magedrag av sigaretten, til stormende jubel fra 20.000 fans.

Midtveis i konserten, etter at himmelens sluser hadde åpnet seg, trakk Jagger & Co ut på den såkalte B-scenen, midt ute i folkehavet. Her fremførte de «Miss You», «Rough Justice», «Start Me Up» og «Honky Tonk Women». En smart sjarmoffensiv, som fikk hele publikummet med under «Sympathy For The Devil» da bandet gikk tilbake til hovedscenen.

Etter en gnistrende versjon av «Brown Sugar», trakk bandet seg tilbake - for så å komme på scenen igjen med ekstranummere bestående av en nydelig fremføring av «You Can't Always Get What You Want», og en rå og rufsete versjon av «(I Can't Get No) Satisfaction».

Mye kan sies om The Rolling Stones - visst er de gamle, visst er de rynkete og visst er de innrøykte og radmagre. Men et større band, som entrer scenen med større selvtillit og selvsikkerhet, finnes ikke i dag. The Rolling Stones har sett unge band komme og gå - men «Brown Sugar» og «Sympathy For The Devil» gjelder fortsatt.

Bildene fra konserten finner du under