Verdens søteste tysker

(SIDE2):

Ayo
Gravity At Last
Interscope/Universal

Folkemusikk, rock, pop, soul, jazz og kanskje en ørliten dash reggae. Ayos musikk er litt av hvert, men meget lekker, spennende og ofte litt annerledes. Men ikke sært, alltid inkluderende. Analog livesound for alle.

Singelen «Slow Slow (Run Run)» er representativ for albumet. Litt akustiske gitarriff (hennes egne), glad bass, orgel og mye Ayo, med et enkelt refreng som sitter etter én lytt. Samtidig kan hun strippe det hele ned til kun klaver, uten at det stilen spriker og føles unaturlig.

Sangeren, som egentlig heter Joy Olasunmibo Ogunmakin, har en tysk mamma som er sigøyner (eller romkvinne), mens faren er nigeriansk. Bakgrunnen er sikkert med å prege hennes musikk, men det lyder universalt. Den engelske vokalen sitter som den skal (i alle fall når hun synger, hun bor i New York). Det er litt feigt å måtte sammenligne artister med andre artister, men hvis man ikke kan motstå fristelsen; Ayo er litt som en slags Tracy Chapman og pre-psycho Lauryn Hill, med mye Stevie Wonder og Donny Hathaway på sin iPod (hvis hun er så moderne da).

Selv om det ikke er rettferdig, føles Ayo til tider litt vel sukkersøt, som en happy go lucky bohem-hippie. Urettferdig, ettersom det nesten alltid ligger litt smerte i bunnen. Men fra «Better Days», som er råtrist, med fioliner som kan gjøre basehoppere redde, hopper Ayo gjerne rett over sprutende, smørblide låter som «Change».

Det er altså vanskelig å klage over Ayo og hennes ikke så vanskelige andrealbum. Gi deg selv litt tysk, troverdig neo-soul denne vinteren.

Les flere musikkanmeldelser her