Verden er ikke så verst

Bugge Wesseltoft
OK World
Jazzland Recordings/Universal

Frode Fjellheim
Biejjien vuelie – Solkvad
Vuelie/Musikkoperatørene

De som var så heldig å oppleve åpningskonserten på årets Oslo World Music Festival, vet hva Jens Christian Bugge Wesseltoft har på gang. I samarbeid med festivalen og ikke minst lederen Alexandra Archetti Stølen, har Bugge i flere år jobba med å sette sammen et band fra store deler av verden med ambisjon om å skape musikk som gjenspeiler møtene som har oppstått mellom de håndplukka musikerne.

Sammen med Josemi Carmona fra Spania på flamencogitar, Amade Cossa fra Mosambik på djembe, congas, basstromme og vokal, Vivek Rajagopalan fra India på mridangam og cangira, Shrikant Shriram fra India/Storbritannia på bass og fløyte og Khaled Yassine fra Libanon darabouka, cahoun og bendir pluss flere gjester fra andre land igjen på vokal, så har Skiens største sønn, i alle fall siden Henrik Ibsen, tatt både seg sjøl og oss med på ei unik reise.

Reise er på mange vis et nøkkelord i forbindelse med denne musikken og dette bandet. De har reist mye på mange kontinent, alle har bidratt med komposisjoner og sammen har de utvikla låtene slik at det låter grenseløst, søkende, sterkt og vakkert. Det er sikkert en floskel at musikk er et universelt språk, men når det gjelder OK World så er det mye mer enn det. Vi har med mestermusikere å gjøre som alle som en ikke har noe problem med å innordne seg kollektivet. Bugge Wesseltoft har hatt store ambisjoner med OK World. I mine ører er alle nådd.

Tangentmannen, vokalisten og joikeren Frode Fjellheim har samiske røtter. I 2004 g han oss “Aejlies Gaaltije”, en musikalsk messe som kombinerte samisk musikktradisjon med elementer fra den europeiske kirkemusikken. Det endte med strålende mottakelse og Spellemannpris. “Biejjien vuelie” er på mange måter en oppfølger – et bestillingsverk for Osafestivalen på Voss i 2011.

I tillegg til å synge/joike sjøl har Fjellheim med seg samiske Ulla Pirttijärvi og folkemusikeren Berit Opheim på joik og vokal samt Hans Hulbækmo på trommer og perkusjon, Hildegunn Øiseth på bukkehorn og trompet og Andreas Aase på gitar og bouzouki. Tekstene er både på samisk, norsk og latin og de forskjellige “stemmene” gjør dette til en unik opplevelse – noen ganger også med et kor som er lagt på i etterkant. Mye av dette er nemlig henta fra uroppførelsen på Voss.

Det er alltid en stemning over musikken Frode Fjellheim byr oss som han er helt aleine om. Som i Bugges verden så ligger jazzen og dens unike improvisasjonselement også sentralt i Fjellheims uttrykk. Begge lykkes voldsomt – på hvert sitt vis.