Velkommen tilbake, Beck!

Jeff Beck
Emotion & Commotion
Rhino / Warner

Det er syv år siden vi sist hørte fra Jeff Beck, den tredje gitarvirtuosen som startet sin karriere i The Yardbirds [Wiki]. Beck steppet i sin tid inn som hovedgitarist etter at Eric Clapton forlot bandet. Beck, som ble kjent for et sitt temperament og kunne knuse instrumenter i frustrasjon over feilende utstyr, ble til slutt sparket, og kommende Led Zeppelin-gitarist Jimmy Page skrittet fram i rampelyset. Etter noen mislykkede bandforsøk satset Jeff Beck på en solokarriere fra midten av 70-tallet, og selv om han kommersielt sett stiller i skyggen av Clapton og Page, har Beck inspirert og påvirket generasjoner av gitarister. Gjennom Yardbirds frontet Jeff Beck en aggressiv stil med vreng på gitaren som inspirerte 70-tallets psykedeliske rock.

I et intervju med Financial Times gir Beck en viss forklaring på hvorfor det har tatt syv år å gi ut et nytt album, et opphold Beck synes å være oppriktig overrasket over.

- Jeg er sjokkert over at det har tatt syv år. Enten var det noens skyld eller så har jeg hatt det moro. Du vet, tiden flyr når man har det moro, sier Beck.

Vi får håpe Beck får det mindre festlig i fremtiden, i alle fall om det skal ta syv år før han gir ut et album som «Emotion & Commotion». Beck varierer gjerne både stil og låter på samme skive, og fortsetter eksperimentene på «Emotion & Commotion». Et 64-mann sterkt symfoniorkester backer Beck på låter som elgitarversjonen av operaklassikeren «Nessun Dorma» og setter stemningen for coveren av Jeff Buckleys «Corpus Christi Carol» - som for øvrig åpner albumet. Becks tolkning av «Over The Rainbow» må også nevnes.

Beck forteller til Financial Times at han var overrasket over hvor godt det fungerte med symfoniorkesteret, muligens inspirert av tidligere arbeider med Mahlers femte symfoni, men ville ikke la «Emotion & Commotion» bli et klassisk album. Plata har flere klassiske tilsnitt, men bluesen - Yardbirds utgangspunkt - er mer fremtredende. Dette kommer fantastisk godt fram i låter som «Hammerhead» (den kanskje mest typiske Beck-innspillingen) og «I Put A Spell On You» med Joss Stone, og gjør «Emotion & Commotion» til en forfriskende og variert lytteropplevelse. Stones stemme utgjør en utmerket balanse til Becks gitar, og Stone klinker til med hele registeret på «There's No Other Me».

Det er likevel ikke til å skjule at Becks noe slakke, røde trå gir «Emotion & Commotion» et preg av hummer og kanari, og en kan stille spørsmål ved hvorfor artisten tolker stykker som «Nessun Dorma». Sannsynligheten vil være stor for at lytteren allerede har et forhold til såpass kjent musikk, og antakelig foretrekker versjonen han eller hun først likte. Men uansett. Det er litt tidlig på året til å tenke på 2010s beste skiver, men «Emotion & Commotion» er en sterk kandidat.

Mer musikk fra Side2: Sjekk alle ukens anmeldelser