Velkjent Beck
Beck er ute av den i og for seg svært så behagelige boblen han befant seg i på Sea Change – og hopper nå småviltert og sjangerblindt rundt igjen i kjent stil. Greit nok, det.
Beck
Guero
Geffen/Universal
Skal jeg være helt ærlig, irriterer den gode Beck meg minst like ofte som han gleder meg. For eksempel har jeg alltid ment at gjennombrudshiten hans, «Loser», er en plage av en låt, og at skiver som «Midnite Vultures», «Odelay» og for den del «Mellow Gold» er rimelig oppskrytte affærer.
På den annen side: Jeg elsket «Mutations» og nøt «Sea Change» i fulle drag. Bare så du vet hvor jeg står, liksom. Så kan du jo bruke denne anmeldelsen ut fra det, hvis du vil.
På «Guero» er det uansett pent tilbake til Becks det forutsigbart «uforutsigbare» vekselbruket han er så kjent for. Så musikalsk sjangerblindt, selvsagt, at det for noen er en fryd, for andre en kaotisk collage som verken henger sammen eller på greip.
Man ristes fra allsangvenlige lalala-refreng ledsaget av enkle, men fengende riff til hip hop av typen småslack Beastie Boys mid-nittitall. Og derfra til discotablåer videre til halvt ubrukelige og akk så typiske nasale Beckrefreng med sumpbluesgitar og skrangletrommer og refrenger som tar deg absolutt ingen steder.
Beck Hansen har gjort det meste av det han gjør her både en og to ganger tidligere. Samtidig er det alltid masse detaljer, samt enkelte lengre øyeblikk, selv på den mest ujevne Beck-skive, som avslører tilløp til genialitet.
De er selvfølgelig her også, og her heter de «Earthquake Weather», «Go It Alone» og ikke minst jente-fallerallingen mot slutten av Rental Car.
Om du synes de kvalifiserer til en handel, skal jeg ikke krangle på dét...