Varme i mørket
Mens snøen laver ned og snørret renner i Holmenkollen, så gir Paquito DRivera oss så mye musikalsk varme som vel tenkelig.
Paquito DRivera
Tango Jazz – Live at Jazz at Lincoln Center
Paquito Records/Sunnyside/Warner Music
Eksilcubaneren Paquito DRivera hoppa av i 1981 og har nå rukket å bli 62 år. Både før han sa farvel til Castro og hans regime og etter han slo seg ned i USA, så har DRivera blitt sett på som et musikalsk unikum og hans hyllest av tangoen bare bekrefter det.
Utenfor Cuba blei DRivera først kjent gjennom det fantastiske orkesteret Irakere som Castro under tvil ga lov til å turnere utenfor øya. De to største personlighetene i bandet, i tillegg til lederen Chucho Valdes, trompeteren Arturo Sandoval og DRivera hoppe ganske tidlig av og DRivera etterlot seg både kone og barn på Cuba.
DRivera sier at etter at Che Guevara fylte media med endeløse taler av Stalin, Lenin og Mao Tse Tung og sovjetiske filmer fra 1959, så måtte han og hans likesinnede plukke fram minner fra radioen med jazz fra USA og tango fra Argentina. Rundt 1970 fikk vår mann også høre ei plate med Astor Piazzolla og fra da av var hans kjærlighet til tangoen og dens hovedinstrument bandoneón – et helt særegent type trekkspill – ubrytelig og evig.
En rekke musikanter fra både Argentina og Uruguay har vært bosatt i New York siden rundt 1980 og DRivera fikk raskt kontakt med mange av dem. Både for tangomusikantene og DRivera har forbindelseslinja til jazzen vært kort og denne konserten, som gikk over to dager i Lincoln Center i New York i mars i fjor, viser oss klart og tydelig linken mellom de to uttrykkene og DRivera har samla et kremlag til å formidle den varme og ekte stemninga.
Bassisten og arrangøren Pablo Aslan, Gustavo Bergalli på trompet, Daniel Piazzolla (ja, han er sønn av sin far) på trommer, Abel Rogantini på piano og Michael Zisman på bandoneón, samt gjester på et par spor på fiolin og bandoneón, utgjør det ypperste av musikanter som finnes i skjæringspunktet mellom tango og jazz og når da altsaksofonist og klarinettist DRivera også er i superform, så blir dette en musikalsk fest av de sjeldne.
Dette er musikk med temperament og sensualitet som nesten ikke noen annen form for musikk. Det betyr også at det er enorme doser livsbejaenhet involvert om det går sakte eller fort – og det gjør det!
PS Hvis det er noen som lurer på hvilket språk det telles opp på her så er det ikke veldig overraskende spansk – un, dos, tres!