Vangsgutens røtter
Vidar Vang har parkert rockeren i seg og funnet frem folk-artisten og countrymannen. Og det er nok det beste han har gjort så langt.
Vidar Vang
Vidar Vang
Sonet/Universal
Bak et av musikkhistoriens kjedeligste platecover skjuler det seg en temmelig fin og helhetlig plate. For bak den brune tristessen og den selvtitulerte seriøsiteten (når det er plate nummer tre som er den selvtitulerte, ligger det sannsynligvis et budskap om at det er her artisten mener å ha funnet sitt virkelige jeg), finner vi en mykere, nærere og varmere Vidar Vang.
Etter to delvis vellykkete album har nemlig Vidar Vang (ganske sikkert midlertidig) pakket ned el-gitaren og funnet frem kassegitaren. Og ikke minst: Han har funnet frem fela, i tillegg til andre uplugga instrumenter som pianoet og kontrabassen.
Dermed viser Vang seg enda mer som et norsk tilsvar til Ryan Adams (ikke i forhold til nærmest sykelig produktivitet, selvsagt). Det jeg mener er at han, så snart han har fått etablert en identitet som gitarrocker, ganske raskt tillater seg å utforske andre områder, og at han gjør det med hell.
Sånn sett kan denne sies å være hans Jacksonville City Night, men i en noe mer neddempet utgave. I tillegg gjør fiolinens solide tilstedeværelse på dette albumet og det faktum at Vangs stemme ikke er helt ulik Mike Scotts, at man også tenker på enkelte Waterboys-album når man hører denne plata, ikke minst på Fishermans Blues.
Vidar Vang er en svært kort, konsis og homogen plate. Original er den aldri, men jeg tror heller ikke unge Vang noen gang har gjort anspråk på å være noen original artist. Dette er utmerket håndverk med en viss personlighet, og Vang sier tydelig ifra at han har vel så gode evner som sanger-låtskriver som han har som energisk gitarrocker.