Vakrere blir det neppe

Susanna & The Magical Orchestra
Melody Mountain
Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Susanna & The Magical Orchestra – det vil si Susanna Wallumrød på vokal og Morten Qvenild på allehånde tangentinstrumenter – er et unikt lite kollektiv. Begge kommer fra Kongsberg og har tilbragt de seineste åra i Oslo med et jazzikalsk utgangspunkt. I tillegg har de bidratt i og henta impulser fra de fleste grenseland. Spesielt Qvenild, som mange vil kjenne fra National Bank, Bertine Zetlitz, Jon Eberson, Solveig Slettahjell og trioen in the country, har etablert seg som en av kongerikets aller mest originale, allsidige og spennede unge musikanter.

Debuten inneholdt låter stort sette skrevet av Qvenild og Wallumrød. Unntakene var Leonard Bernsteins «Who Am I?» og ikke minst Dolly Partons «Jolene». Med «Melody Mountain» har de tatt’n helt ut og gir oss høyst personlige tolkninger av ni ganske kjente pop- og rockelåter samt ei låt skrevet av amerikaneren Matt Burt som var kunststudent i Trondheim.

Hvilke låter som finnes på en CD og hvem som har skrevet dem er vanligvis ganske traurig lesning. Innholdet på «Melody Mountain» er unntaket som bekrefter regelen. Hør bare her: Festen begynner med Leonard Cohens «Hallelujah» – modig er vel bare forbokstaven, men denne tolkninga er noe helt for seg sjøl. Så følger AC/DCs «It’s a Long Way to the Top», en av de vakreste Prince-låtene noensinne, «Condition of the Heart», Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart», «Crazy, Crazy Nights» – ja, vi snakker om Kiss-låta, Bob Dylans «Don’t Think Twice It’s Allright», Scott Walkers «It’s Raining Today» med Stian Carstensen som gjest på pedal steel gitar, Depeche Modes «Enjoy the Silence» før det hele avsluttes med Sandy Dennys «Fotheringay». Aldri har vel improvisasjonskunstnere gitt seg i kast med slikt stoff og aldri har dette stoffet blitt behandlet slik som her heller.

Hele veien er tolkningene ganske så nede og de to står i fare for å bli avkledd hele tida. De har enkelt og greit kasta seg ut på 70.000 favners djup uten noen som helst redningsvest – og de trenger det da heller ikke.

Wallumrøds stemme er både vakker og sterk og hun tar seg tid og gir tekstene luft. Qvenild er det perfekte reisefølge. Med sitt arsenal av tangentinstrumenter og litt til – piano, cembalo, autoharpe, vibrafon, kirkeorgel og diverse elektriske instrumenter – finner Qvenild hver eneste gang fram til rett innpakning.

Den tidligere meget lovende alpinisten som fant ut at han måtte kaste seg over musikken før idretten fikk festa et skikkelig grep, er i besittelse av et talent av de helt sjeldne. Uansett hvilken setting han dukker opp i, er det med hans eget høyst personlige bumerke og ved denne anledninga framstår enda tydeligere enn noen gang. Fabelaktig!

Her blir det ikke spilt eller sunget noe som er unødvendig – her skal tekstene og den nakne melodien få spille den hovedrolla den fortjener. Susanna & The Magical Orchestra kan godt være på vei mot verdensherredømme – de fortjener det.