Vakre, men daffe liljer

Eyewaterlillies
Slant of Light
Jazzaway Records/Musikkoperatørene

Ingrid Lode, som kommer fra Fræna utenfor Molde, har garantert lært mye av det hun kan på jazzlinja i Trondheim. Blant de tinga som åpenbart blir lagt stor vekt på i Trondheim er at alle som kommer ut derfra skal ha kommet et godt stykke nærmere seg sjøl etter åra ved Nidelvas bredd. Etter først å ha stifta bekjentskap med Lode i Kobert og nå gjennom Eyewaterlillies, mer enn aner vi hvem Ingrid Lode er og hvor hun vil.

Sammen med bassist Andreas Amundsen, trompeter og effektmaker Eivind Nordset Lønning og gitarist, effektmaker og lapsteelgitarist Petter Vågan – alle fra Trondheim om jeg ikke tar mye feil, har Lode skapt et lite og høyst originalt kammerkollektiv. Så vidt jeg vet har de tre andre også sin formelle bakgrunn fra den mye omtalte jazzlinja og de føyer seg elegant inn i rekka av spennende musikanter som har lært mye hos Aksdal, Inderberg & Co.

Tekstene er sjølsagt viktig for enhver vokalist og når Lode har gått til den amerikanske giganten Emily Dickinson (1830-1886) for «assistanse», så er det liksom ikke så mye å utsette på det skrevne utgangspunktet. Vi snakker tidløs lyrikk og Lode vet hvordan hun skal gi det en 2006-ramme. Måten Ingrid Lode foredrar en tekst på er beint ut sagt fremragende - her er ikke en stavelse eller et eneste ord overlatt til tilfeldighetene. Hennes engelskuttale og diksjon er også uten plett og lyte.

Musikken er skrevet av enten Lode, Vågan eller de to sammen. Det er masse vakre låter underveis her, men Eyewaterlillies’ store svakhet på debuten ligger likevel her. For mitt sanseapparat blir låtene for enstonige, for likelydende - sjøl om de ikke er det - og det dynamiske spekteret blir for smalt.

Jeg er overbevist om at det ligger et voldsomt uforløst potensiale i og med Eyewaterlilies. Musikantene - ikke minst Ingrid Lode - er sjeldne talenter og vil bli svært spennende å følge i åra som kommer. «Slant of Light» hadde kanskje trengt aldri så lite mer modningstid.