Vakkert og nedpå
Det er ikke mye bråk med den amerikansk/engelske vokalisten Stacey Kent. Det er publikumsjubelen som skaper mest leven her.
Stacey Kent
Dreamer in Concert
Blue Note/EMI
43 år unge Stacey Kent har en ganske spesiell karriere bak seg. I motsetning til veldig mange forlot hun USA til fordel for Europa for å få fart på jazzkarriera. Studier i England førte til at hun traff sin tilkommende, saksofonisten og komponisten Jim Tomlinson, og de har det tydeligvis flott sammen fortsatt på de fleste vis 20 år etter at de gifta seg.
Kent viste raskt at hun hadde et solid sangtalent, men ikke bare det: Hun er et talent av de sjeldne når det gjelder språk og hun har blant annet studert både fransk og portugisisk og på disse konsertene i Paris i slutten av mai, synger hun på begge disse språkene samt sitt morsmål må vite.
Stacey Kent er ikke utstyrt med ei stemme som spenner over et unevnelig antall oktaver. Det hun har derimot er en varme og tilstedeværelse som hele tida er i stand til å fortelle ei historie. Publikum sitter musestille i La Cigale helt til siste tone har dødd ut – de vil få seg alle nyansene og de er det mange av.
Hun gir oss uten unntak musikk som er så melodisk og vakker at vi skjønner godt det franske publikummets begeistring. Standardlåter som It Might as Well Be Spring, The Best Is Yet to Come, If I Were a Bell og They Cant Take That Away from Me sammen med Jobim-klassikere som Corcovado og Waters of March pluss franske og portugisiske skjønnheter, gir oss nydelig opplevelse uten alle verdens motstand kanskje, men hvorfor kan ikke noe være bare vakkert fra tid til annen?
Hennes aller nærmeste, Jim Tomlinson, er en ukomplisert og ærlig musikant som neppe har det minste mot å innrømme at han har lytta aldri så lite på Stan Getz. Ellers gjør bassisten Jeremy Brown, pianisten Graham Harvey og trommeslageren Matt Skelton akkurat det som forventes med en smakssans som holder herfra til evigheten.
Det er så vidunderlig deilig å støte på musikanter som Stacey Kent. En av hovedårsakene er at hun har så vanvittig god tid. Det hun gir oss er egna til å gi den aller mest stressa en mulighet til å senke skuldrene. Herlig!