Vakkert og litt blodfattig

Till Brönner
Till Brönner
Verve/Universal

41 år gamle Till Brönner har siden før årtusenskiftet vært en svært så ettertrakta musikant både i Tyskland og i store deler av Europa. Også i USA har han etter hvert fått seg et godt navn. Brönner har solgt flere skiver enn noen annen tysk jazzmusiker og det skader sjølsagt heller ikke at han har hatt med seg gjester som Annie Lennox og Milton Nascimento på enkelte av sine utgivelser. Her hjemme har vi støtt på han som gjest på Silje Nergaards “Port of Call” og han har også gjort en rekke konserter sammen med henne.

På mange vis framstår Brönner som jazzens poster-artist og at det har vært stylister involvert når bildene til coveret skulle tas, er det ikke mye tvil om. Egentlig passer det utmerket med konseptet for hele cden og musikken til Brönner.

Musikalsk inspirasjon har han nemlig henta fra andre av jazzens poster-gutter som Chet Baker og Dizzy Gillespie, men kanskje aller mest fra Freddie Hubbards mer fusionaktige periode.

Låtmaterialet er i stor grad hans eget, men Hubbards “Gibraltar”, Larry Goldings´ “Pegasus”, Dave Grusins “Condor” og Michel Legrands “Once Upon a Summertime”, passer også elegant inn i Brönners behagelige lydverden.

Med seg har han en rekke høykompetente kolleger med trommeslageren Wolfgang Haffner og den svenske saksofonisten og fløytisten Magnus Lindgren, som også har samarbeida med Nergaard, som de mest kjente her hjemme.

Musikken til Till Brönner flyter elegant og vakkert av gårde. Det er likevel slik at man får lyst til å rope ut at han må gjøre en feil – det hele blir for pent og motstandsløst og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ikke husker et eneste spesielt øyeblikk på denne ferden.

Till Brönner er utvilsomt en meget dyktig trompeter og flügelhornist og jeg skjønner godt at han snakker til et publikum langt utenfor jazzmenigheta. For meg blir dette litt for vakkert med litt for lite substans.