Vakkert, men enstonig
Pianisten og komponisten Øystein Sevåg har spilt ei original rolle i norsk musikkliv de seineste tiårene. Nå debuterer han som solo-pianist, men sjøl om det er usedvanlig pent greier han ikke å holde på oppmerksomheten lenge av gangen.
Øystein Sevåg
Based on a True Story
Siddhartha Records/Sony BMG
Helt tilbake til 80-tallet har Øystein Sevåg vært sin egen stemme. Sammen med storheter innen norsk jazz som Nils Petter Molvær, Bendik Hofseth, Paolo Vinaccia og Eivind Aarset, har Sevåg gitt oss vakker og personlig musikk i en rekke grenseland, men som oftest har det befunnet seg i nærheten av et new age-uttrykk.
Jeg har inntrykk av at Sevåg har laget musikk og uttrykt seg slik han er. Jeg har inntrykk av at han hele tida har hatt en filosofisk tilnærming til livet – i større grad enn de fleste av oss – og i et slikt ettertenksomt landskap har også musikken hans befunnet seg.
Med «Based on a True Story» har Sevåg kasta seg ut på 70.000 favners dyp – mutters aleine gir han oss 16 korte piano-improvisasjoner. Noe mer gjennomsiktig og samtidig avslørende er det nesten ikke mulig å gi seg i kast med.
Det er ingen tvil om at Øystein Sevåg er en meget dyktig pianist med et flott klangideal. Han er en søker og ofte finner han også. Etter å ha bodd i Tyskland fra 1998 flytta han hjem igjen i fjor og «Based on a True Story» har vokst frem som et behov for å omforme sterke, personlige opplevelser til musikk.
Fra januar til juli satte han seg ved flygelet i sitt nye hjem – ofte med en gjest tilstede – og spilte inn musikk med jevne mellomrom. Ut fra dette stoffet har han så satt sammen denne samlinga med små «fortellinger».
Det aller meste er svært vakkert, men noe forteller meg at det fungerte bedre der og da enn her og nå. For meg blir det for lite substans og den ene historia drukner ofte i den neste. Øystein Sevåg er en oppriktig melodiker og han har en ærlig tilnærmingsmåte til sin musikk og sitt ønske om å dele. «Based on a True Story» blir likevel for enstonig og for stillestående.