Vakkert gjenhør
For noen tiår siden ville dette inderlige møtet mellom ungdomsvennene George Mraz og Emil Viklický vært helt umulig.
Mraz & Viklický
Together Again
ACT/Musikkoperatørene
George, som opprinnelig het Jiri, Mraz og Emil Viklický vokste opp i det samme musikalske miljøet i det tidligere Tsjekkoslovakia. Etter at Mraz hoppa av fra kommunistregimet i hjemlandet og dro til Berklee og Boston for deretter å bli værende i USA, blei kontakten umuliggjort mellom de to for en lang periode. Viklický tok også turen til Boston, men returnerte raskt til hjemlandet. Nå er det heldigvis slutt på disse problemene for lenge siden og de forteller oss at de ikke har mista sin opprinnelige kjemi.
Mraz, som runder 70 seinere i år, blei raskt innlemma i A-laget over there blant bassister. Det at han blei hyra inn i Thad Jones/Mel Lewis Orchestra og i bandene til Oscar Peterson, Stan Getz, Tommy Flanagan, Chet Baker og mange andre giganter, forteller alt om det. –George spiller bass som om han oppfant den, sa hans medspiller, pianisten Richie Beirach en gang og la til: Han spiller alltid den tonen du ønsker å høre.
Den fire år yngre Viklický dro hjem til det som etter hvert blei Tsjekkia og blei den dominerende pianisten i hjemlandet. De to har holdt kontakten jevnlig sjøl om de har befunnet seg på hver sin side av Atlanterhavet og deres felles kjærlighet til den lokale folkemusikken i en herlig miks med jazz har ført til innspillingene «Morova» (2002) og «Morovian Gems» (2007).
Disse to «hemmelige» skivene kom heldigvis ACT-produsent Siggi Loch for øre og han bestemte seg raskt for å invitere dem til en intim duoinnspilling basert på mye av det samme tankegodset. Musikken er enten basert på folkemusikk fra de tos hjemtrakter eller er skrevet av den store tsjekkiske komponisten Leos Janácek eller av Viklický.
Resultatet har blitt usedvanlige musikalske samtaler mellom to venner som tydeligvis har bevart kjemien på aller beste vis. Kall det gjerne jazz på tsjekkisk – en slags variant av hva Jan Johansson holdt på med. Vi har med to musikanter i ultraklassen å gjøre og de gir oss nydelig kammerjazz med et helt spesielt særpreg. Det er vanskelig å kreve så mye mer.