Ustoppelige Snoop

Snoop Dogg
Ego Trippin
Geffen/Universal

Det er usedvanlig sjeldent at artister som debuterte på begynnelsen av 90-tallet er relevante i 2008. At Snoop Doggy Dogg, femten år etter klassikeren ”Doggystyle” fortsatt er en av verdens største stjerner, er ekstremt imponerende. Det eksisterer ikke mange rappere med en slik historie. Som om ikke dette er unikt nok, har Snoop evnen til å ha en komfortabel, selvsikker labb med overalt. 36-åringen klarer å kombinere internasjonale pophits med Justin, realityshow med familien, sjarmerende opptredener på prime time talkshows, til produksjon av pornofilmer, hardcore gangsta-rap, våpen- og knarkarrestasjoner og bannlysning fra England og Australia. En allsidig rockestjerne.

Snoops niende soloalbum reflekterer hans universale appell, og byr på assortert materiale som beveger seg utenfor hip-hop. Den DJ Quik-produserte åpningslåten ”Press Play” er klassisk, oppdatert vestkystrap, mens ”My Medicine”, i regi av Whitey ”Everlast” Ford, er dedikert til Johnny Cash, og høres også slik ut. Men Snoop kommer seg gjennom det med æren i behold, akkurat som på singelen ”Sexual Eruption”, hvor rapperen (mot hans musikkselskaps vilje) synger mesteparten. Det sære eksperimentet ble jaggu nok en hit i USA, og burde hatt suksess i Norge.

For fansen som ikke liker hans lekne grensedytting, går bikkja rett over på oppfølgeren, ”Neva Have 2 Worry”, en sviske som bør gi selv hans eldste tilhengere en god følelse, med reflektert oppsummering av hans karriere. (Sistnevntes produksjon kan minne om Dr. Dres stil, men det er Snoop selv, med Terrace Martin, som står bak.) Pharrell Williams og hans The Neptunes-team, som sendte hunden til hans første amerikanske førsteplass med dansegulvmonsteret ”Drop It Like It’s Hot”, disker opp med gateorienterte, catchy ”Sets Up”, mens Pharrells gamle læremester Teddy Riley holder koken på hele fem låter.

Platens egosentriske, røde tråd skulle egentlig kombineres med en skive fri for gjester, som ikke skjer ofte i hip-hop, men planen ble justert til fordel for blant andre Raphael Saadiq på myke ”Waste Of Time” og grisegutten Too $hort og Californias nye, unge håp Mistah F.A.B. ”ekte hip-hop”-sporet ”Life Of Da Party”, mens den faste Dogg-sangeren Charlie Wilson avslutter albumet på litt svette/fine ”Can’t Say Goodbye”.

Snoop har trolig vært ego når det kommer til å ikke følge rådene om å ikke eksperimentere for mye, og når man velger å ha med 20 låter, kan ikke alt fungere helt. Long Beach-stjernen unngår neppe å tråkke på et par kjernefanstær. (Den ikke så kule coverversjonen av The Times 80-tallshit ”Cool” kunne vært spart til et kjapt soundtrack.)

Ekte følgesvenner av vestkystveteranen, og nye lyttere, har likevel få gode grunner til å ikke være med på hans ambisiøse 2008-pakke. Snoop Dogg viser ingen tegn til å falle av verken hip-hop- eller pop-lasset.

Er du fornøyd med Side2? Vi vil gjerne ha dine tilbakemeldinger. Klikk her!