Uslipt Sharp
Med fortid fra Weezer og The Rentals, er det nokså overraskende at Matt Sharps debutalbum er både akustisk, nedstrippet og blottet for umiddelbare popmelodier. Og at det ofte er rimelig kjedelig.
Matt Sharp
Matt Sharp
Play It Again Sam/Racing Junior
(bildet: Sharps gamleband, Weezer, sammen med The Muppets).
Jeg kunne sagt mye pent om Weezer. Bare om det blå debutalbumet deres kunne jeg snakket meg både varm og villig. Til og med Weezer-bassistens moog-drevne sideprosjekt The Rentals kunne jeg i et svakt øyeblikk funnet frem en del godord om.
Etter to album med Weezer og to album med The Rentals, trakk Matt Sharp seg tilbake fra musikkbransjen rundt årtusenskiftet og holdt seg faktisk borte fra både den og fra folk flest helt frem til i fjor.
Da han returnerte var det som en endret mann, og det gjenspeiler seg i musikken. Dette er introspektivt, klangfullt, søkende og gjennomgående rolig, akustisk og smått meditativt.
Med kassegitar, piano og tildels rikelig doser med romklang som de bærende elementer, skulle det være duket for en stemningsmettet affære.
For noen vil det kanskje også være det, og det er ikke utenkelig at enkelte vil oppleve denne solodebuten som et Sharps svar på transformasjonen for eksempel Beck ga oss på den mesterlig tilbaketrukne Sea Change.
Selv hører jeg bare tilløp til ektefølt, smittende dybde, stemningsoverføring og mellommenneskelig resonnans på denne plata. Og, mistenker jeg, desto mer av en kar som har måttet droppe de catchy melodiene - rett og slett fordi han ikke har dem i seg.