Usigelig vakkert
Gitaristen, komponisten og bandlederen Jacob Young har vært der helt siden begynnelsen av 90-tallet. Aldri mer enn nå.
Jacob Young
Forever Young
ECM/Grappa/Musikkoperatørene
Jacob Young har rukket å bli 43 år. I tillegg til det har han gjort veldig mye mer også. Han har gitt ut fem cder under eget navn siden 1995 og «Forever Young» er hans tredje på storselskapet ECM. Ellers har han gitt ut duo cden «Where Flamingos Fly» med Karin Krog og to skiver med trioen Interstatic sammen med Roy Powell og Jarle Vespestad. Her møter vi Young med et helt nytt band og høydepunktene kommer på rekke og rad.
Young, opprinnelig fra Lillehammer, men med amerikanske røtter også, har vært bosatt i Oslo etter at han studerte, blant annet med legenden Jim Hall, i New York på begynnelsen av 90-tallet. Han har tatt stadig nye steg og utviklinga hans, spesielt i forbindelse med ECM-utgivelsene, har vært tydelig og svært interessant å følge.
Sommeren 2012 bodde den polske stjernepianisten Marcin Wasilewski hjemme hos saksofonisten Trygve Seim i Oslo. De to hadde blitt kjent gjennom møter i trommeslageren Manu Katchés band. Tilfeldighetene ville ha det til at musikk Jacob Young hadde skrevet stod på pianoet til Seim, Wasilewski spilte noe av den, likte det han så/hørte/spilte og derfra var veien til det nye bandet kort. Seim og Wasilewskis trio med bassisten Slawomir Kurkiewicz og trommeslageren Michal Miskiewicz – trioen som egen enhet er i mine ører noe av det hippeste av trioer som finnes på denne kloden i alle fall – var klare som egg for å bli en del av Jacob Youngs band og i august i fjor fyrte Jan Erik Kongshaug opp sitt Rainbow studio og Manfred Eicher inntok produsentstolen.
10 låter signert Young, både helt nye og noe «gammelt» som er bearbeida for denne kvintetten, står på programmet. Umiddelbart viser han oss hvilken eminent melodiker han er – musikken er faktisk så vakker at den «konkurrerer» med både Jan Garbarek og Pat Methenys låter, sjøl om de låter helt annerledes. Det meste foregår i ballade/medium-tempo og kjemien mellom de to nordmennene og de tre polakkene må ha vært umiddelbar – dette låter som et band som har spilt sammen i åresvis. Trygve Seim har jeg heller aldri hørt bedre – han har nå så god tid og en slik ro i uttrykket sitt at han i mine ører har tatt steg helt inn i den ypperste saksofontoppen både på tenor og sopran. Jacob Young, både på akustisk og elektrisk gitar, er den naturlige ledestjerna og har nå tilegna seg en personlighet i uttrykket sitt som han har vært på vei mot tidligere, men som nå er på plass.
«Evening Falls» (2002) og «Sideways» (2006), Youngs tidligere ECM-utgivelser, var flotte steg på veien. Nå har han tatt et nytt kjempesteg og har fått med seg nok et ypperlig band. Mange nye dører bør åpne seg både her hjemme, rundt om i Europa og resten av verden. Dette er nemlig musikk med universell appell sjøl om jeg ikke er så overvettes begeistra for humorforsøket med tittelen.