Unødvendig grønsjreprise

Alice In Chains
Black Gives Way To Blue
Virgin/EMI

Seattle-bandet Alice In Chains ble merkelig nok regnet for å være en del av grønsjbølgen tidlig på 90-tallet. Men som grunnlegger og gitarist Jerry Cantrell selv har gjentatt til det kjedsommelige, er bandet hans først og fremst et metalband.

Siden forrige studioalbum («Alice In Chains» fra 1995) har det skjedd mye på det personlige plan for gutta. Etter mange års tung narkotikamisbruk døde vokalist Layne Staley i 2002, og selv om bandet aldri ble offisielt oppløst i syvårsperioden fra «Alice In Chains» til sangerens bortgang, var det ikke før i 2005 at Cantrell og kompani bestemte seg for at Georgia-mannen William DuVall var mannen som skulle erstatte den uerstattelige.

Og selv om «Black Gives Way To Blue» er et hederlig forsøk på å gjenskape fordums storhet, greier ikke DuVall å tilføre Cantrells episke og mørke metalsanger den nerven og tilstedeværelsen de glimtvis fortsatt fortjener. AC/DC greide i sin tid å erstatte Bon Scott med Brian Johnson på smertefritt vis, men DuVall låter mer som en blass kopi enn en fullverdig arvtaker.

Åpningslåta «All Secrets Known» sender øyeblikkelig tankene til bandets opus «Dirt» fra 1992 - det vil si mer seig metal med hint av grønsj og den såkalte «alternative» rocken som regjerte i USA på den tiden. Men når man tenker på at det er hele 14 år siden sist vi hørte noe fra Alice In Chains, blir denne og brorparten av sangene likevel en skuffelse. For selv om «Lesson Learned» og «When The Sun Rose Again» er to kjærkomne lysglimt, er det ingen av låtene på denne skiva som når de stormfulle høydene hvor klassikere som «Would», «Rooster» og «Man In The Box» fortsatt står som påler i metalhistorien.

Avslutningsballaden og tittelsporet «Black Gives Way To Blue» (med Elton John på piano!!!) runder av ballet med tydelig adresse til avdøde Layne Staley. Cantrells sørgmodige refreng «Lay down, black gives way to blue/Lay down, I'll remember you» greier dog ikke å overbevise undertegnede om et nytt Alice In Chains-album fortjener livets rett i 2009.

Børst heller støvet av «Facelift» eller «Dirt» istedet for å investere dine surt ervervede kroner på denne plata.