ULykke Li?

Lykke Li
Wounded Rhymes
EMI

Undertegnedes første møte med svenskenes yndling Lykke Li, var positivt i så forstand at hun var et friskt pust av som virket å stå frem uten de vanlige hindringene folk flest lar seg stoppe av - i hvert fall musikalsk - men litt vinglete, litt ustø på ennå unge og noe umodne artistben.

Siden da har Lykke gitt ut den kritikerroste debuten «Youth Novels» (2008), og nå følger hun opp med «Wounded Rhymes» - som etter sigende skal være preget av Lykkes kjærlighetssorg. Det kan forklare noe av hvorfor andreskiva er såpass bakpå og mørk som den er.

For der Lykke Li ved første møte var sprudlende og smågæren, er hun nå langt dystrere i uttrykket - lydbildet er mørk og mystisk. Men derimot fremstår hun som langt mer erfaren og retningsorientert - og leverer et helstøpt album også denne gang.

Singelen «I Follow Rivers» har trolig sneket seg umerkelig inn øret og lagt seg på hjernen din allerede - eventuelt så burde den få lov. Den er absolutt et av høydepunktene.

For på den og de beste låtene funker oppskriften - Lykkes lyse, svale vokal, oppå det eventyraktige, hypnotiske og litt drømmeaktige lydbildet - et lydbilde som føles som et mellomnivå av voksen og ung, såret og naiv, drevet frem av pauker og kaskader av lyd.

På andre låter blir det litt mer forglemmelig, - «Sadness is a Blessing» er nesten pinefull i sin uttrekking, men glemmes heldigvis lett. I mellomsjiktet finner du låta «I Know Places» - som starter ganske så pulsløst og daft, men avsluttes langt mer fantastisk, og låta våkner til liv.

Ingen grunn til å ikke sjekke ut Lykke Li også denne gang!