Ujevn diva

Beyonce
7.500
Vikingskipet Hamar

Hun virket litt uinteressert i starten, Beyonce Knowles, etter å ha pangåpnet konserten på Hamar med perlen «Crazy In Love» ispedd litt Gnarls Barkley.

Sur
Humøret var ikke helt der, og i utgangspunktet uptempolåter som «Freakum Dress», «Baby Boy» og «Beautiful Liar» manglet gnist og utstråling, til tross for at scenen bugnet over med ti dansere, tre rytmeseksjoner og kor og blås så det holdt.

Det kunne nesten se ut til at divaen hadde surnet litt, og kan hende bunnet det i manglende respons fra publikum.

For det første var det noe glissent i Vikingskipet. Bare 7.500 hadde kjøpt billett til arrangementet med en kapasitet på 12.500.

For det andre var nok vaktene i overkant ivrige med å holde kjernefansen borte fra scenekanten. Det ble rett og slett litt tamt der framme.

Helt til sjefen sjøl etter en drøy halvtime tar ansvar og beordrer vaktene til å slippe folk fram.

Gåsehud
Beyonce virker å være av typen artist som henter sin energi fra publikum, og når fjortisene endelig fikk komme nær sitt store forbilde, kom også konserten ordentlig i gang.

Da går det ikke lang tid før vi får kveldens første gåsehudfornemmelse. Herregud som den dama kan synge, og på balladen «Dangerously in Love» tar hun fram hele registeret slik at man tar seg selv i å bli stående og måpe.

Det kan riktignok bli i overkant mye vokalrunking innimellom, men på de riktige stedene er det nesten så godt at det gjør vondt.

I midtpartiet tar Beyonce oss høflig nok med på en liten tur innom den velfylte hitkatalogen til Destinys Child, for liksom å vise at hun ikke har glemt hvor hun kommer fra, før det hele avsluttes med hennes egen solokarriere, først og fremst låter fra fjorårsalbumet «B’Day».

Det svinger som faen, og det bambivåte blikket virker faktisk ganske oppriktig når hun mottar den massive hyllesten fra publikum etter å ha gjort en aldeles nydelig versjon av halvnorske «Irreplaceable».

Vind
Men svett blir hun ikke, bemerkelsesverdig nok. Ikke en dråpe å se på den topptrente kroppen gjennom samfulle to timer i heseblesende tempo.

Det sørger en stor vifte på scenen for, som gir henne konstant vind i håret (ser ganske så corny ut, forresten).

I tillegg kan den åpenbare mangelen på synlige kroppsvesker også tilskrives de hyppige klesskiftene. Litt for mange av dem blir det, og selv om band og dansere gjør sitt ytterste for å fore oss med pausemusikk og underholdning, bidrar stoppene bare til å forsterke inntrykket av en litt for ujevn Beyonce på Hamar.