Tyngdekraften trekker i Cardigans
Vi ante det da vi hørte singelen, nå er det ingen tvil lenger: Dette er ikke Cardigans på sitt beste.
The Cardigans
Super Extra Gravity
Stockholm/Universal
Cardigans-fans er ikke som andre fans. Denne gruppen kjennetegnes stort sett ved at de har en vedvarende crush på Nina Persson, gutter som jenter, heterofile som homofile.
Selv er jeg ingen typisk Cardigans-fan. Jeg syntes lenge de var et nokså mediokert popband. Men så skrev vi mars 2003, og da skrev de av oss som er meg følgende om Cardigans forrige langspiller, «Long Gone Before Daylight»:
«Så kom det endelig, det henimot formfullendte Cardigans-albumet». Og det står jeg for, bortsett fra at jeg under de påfølgende månedene og årene, da plata til tider nærmest bodde i cd-spilleren min, gjerne skulle strøket modifikasjonen «henimot».
Med andre ord: Først ble jeg forelsket i plata. Så ble jeg selvsagt forelsket i Nina Persson.
Ergo kommer det neppe som noen overraskelse at dette liksom var det som skulle bli et av platehøstens største høydepunkt i min bok. Slikt kan det fort bli fallhøyde av, og det ble det også.
Vel vokser den bittelitt for hver gjennomlytting, men likevel, dette er i det store og hele ganske blasse og gjennomsnittlige saker, bortsett fra et par-tre høydepunkt: «Godspell», «Dont Blame Your Daughter (Diamonds)» og «God Morning Joan».
«And Then You Kissed Me II», som avslutter plata, er i og for seg en interessant viderføring av originallåten fra «Long Gone Before Daylight», men at den i det hele tatt er her blir også symptomatisk for hva som virkelig mangler denne gang: Fraværet av den utsøkte, varme albumfølelsen forløperen hadde i så rikt monn at det nesten er uråd å bli lei den.
Svake enkeltlåter og dårlig helhetstenkning medvirker til at ting ikke sitter som de skal. Men det som virkelig ødelegger på «Super Extra Gravity» må nok likevel være tyngdekraften.
Den skal nå alltid trekke ned...