Tungt og tøft fra Bergen
De kommer fra Bergen, er fulle av David Lynch-referanser og låter som en naturlig forlengelse av grunge-mørkemennene i Alice In Chains. Tja, hvorfor ikke? Bringem on!
Audrey Horne
No Hay Banda
Dogjob/Tuba
Med medlemmer fra vidt forskjellige metal-orienterte band som Enslaved, Sylvia Wane, Gorgoroth og Red Leader, er det ikke gitt at man skulle ende opp som et tidvis blytungt postgrunge-monster med både en viss melodisensibilitet og med romslighet til å inkludere for eksempel synthesizere, som enkelte metal-puritanere vil fnyse av.
Samme for oss, vi er ikke en av dem. Selv registrerer vi tendenser både i retning nu metal og gammel metal, men først og fremst er dette albumet som plukker opp tråden der Alice In Chains-eposet «Dirt» slapp i 1992.
Audrey Horne låter imidlertid både tight, kort og konsist - her får du ikke de store stoner-utskeielsene. Akkurat idet du virkelig får smaken for et riff, er låta over og du må forholde deg til en ny vegg av lyd.
Ikke slik å forstå at dette er en slags Mike Pattonsk avantgardistisk metal-kakafoni, det er bare det at «No Hay Banda» er økonomisk produsert, og jeg tror albumet vinner på det. Skiva er nok drevet av en «hungry for more»-tankegang, ellers kunne dette fort endt opp i Stone Temple Pilots-land, der det som kjent riffes uten mål og mening fordi man verken kan annet eller vet bedre.
Litt svulstig blir det til tider, det er ikke til å komme forbi. Det skal heller ikke stikkes under en stol at det føltes betraktelig mektigere å lytte til «Dirt» i 1992.
Likevel, dette er en debut det absolutt står respekt av, med mange enkeltøyeblikk som virkelig river. Kanskje er jeg til og med litt streng her, for dette grenser mot en femmer.