Tullball fra Shitbull
Vennligst inndra passet til Mr. Worldwide.
Pitbull
Global Warming
Sony
Mr. Worldwide, Mr. WW, Mr. 305¿ kjært barn har mange navn, og Pitbull er intet unntak. Selv om Miami-rapperen snart har gitt ut album i 10 år, har han siden 2009 blitt en av verdens mest populære artister. Blant folk som ikke liker musikk. Neida, dette er musikk, men kreativiteten og «kulheten» er fordelig skrall. Pitbull er en dårlig rapper som får et stort publikum ved å tenke fullstendig skamløst og være skruppelløs når det kommer til klisjeer. Hans syvende album «Global Warming» handler ikke om miljøvern, men om festing jorda rundt. Det hele gjort på en så sjelløs måte at han til sammenligning får Black Eyed Peas, sin Florida-kollega Flo Rida og den norske rapduoen Cir.Cuz til å fremstå som Stevie Wonder.
Nuvel, 31-åringen prater ikke bare om parties. Han er også innom litt om familien, sin «rags to riches»-historie og jaggu også litt kritikk av dagens hip-hop. Albumet åpner med tittelsporet og følgende ressonement: «Im tired of this rap shit / 'cause all they do is rap shit / about coke shit, crack shit, click clack shit / but they never sold coke or click clack shit / thats why Im laughing to the bank, ha-ha bitch».
Fair nok, men de rimene kan ironisk nok knapt nok kalles rap. På idiotiske «Party Ain't Over» byr han på genistreken (ironi) «sharing is caring / especially when its for Sharon and Karen». Noe han repeterer fire ganger, akkompagnert av produsent Afrojacks sure, utdaterte techno-ish synth. På «Off That» forsøker Pit å være like tøff som Jay-Z på sin egen låt med samme navn, men tryner i det overproduserte party-vrøvlet via lyrikk som «dirty money, Im off that / cleaning money, Im off that / phony money, Im off that / getting money, I love that».
Selv med mer enn 10 gjester, inkludert store navn som Chris Brown, Jennifer Lopez, The Wanted, Enrique Iglesias og Usher, finnes ingen nevneverdige høydepunkter. Christina Aguilera får de første sekundene av singelen «Feel This Moment» til å lyde lovende, før Pitbull voldtar a-ha og norsk pophistorie ved å «sample» klassikeren «Take on Me» på en lusen, vulgær, russeaktig måte. Party on, Pit, men innerst inne vet du at dette er dritt.