True Norwegian grey metal

Satyricon
The Age Of Nero
Indie Recordings/Indie Distribution

Du vet, den med det britiske black metal-bandet som dumpet det ene medlemmet fordi han møtte opp med en utvaska svart t-skjorte? «We're a black metal band. And you're not black, you're charcoal»

Jeg undres om denne metaforen kan overføres til å gjelde dagens utgave av Satyricon.

Herrene Wongraven og Frost har vært i L.A for å komme unna Oslo og Norges faglige middelmådighet og trauste ambisjonsnivå. Mens andre prominente norske metalband drar på hytta i Trysil for å spille inn skive, drar altså Satyricon til USAs vestkyst. Og hva er egentlig mest metal? Å gjemme seg blant gran og furu i skauen, eller å dra med seg skauen over Atlanteren? Tja.

«My Skin Is Cold», hutrer vokalist Sigurd Wongraven på låta med samme navn. Han burde kanskje vurdert å kjøpe seg ull-undertøy eller en svart lusekofte for å bli varmere. Eventuelt polvotter. Men han dro til Los Angeles i stedet, og der har ting en tendens til å bli litt lunka, selv om ambisjonsnivået er aldri så høyt.

Dette er rock tuftet på metal. Enhver middels musikkinteressert 16-åring vil kunne satse sine 189,50 på det! Er det derimot black metal? Det er vel like mange definisjoner av det som Satyricon har hatt plateselskap, om ikke flere. Men samme det. Majoriteten av de som vil skamdigge dette, vil være folk som heller drar med seg skauen til L.A enn å dyrke sitt eget terreng, hvis du skjønner.

Så det store tusenkroners-spørsmålet må derfor bli: Er det bra?

«The Age Of Nero» er et profesjonelt, godt stykke arbeid. Det er ingen tvil om at bandet har jobbet lenge og fokusert for å oppnå den internasjonale kvaliteten som både lyd og musikk bærer preg av. Med god hjelp av Joe Barresi, selvsagt. Gitartonen er grumsete, men velprodusert. Slik kan man også beskrive helheten på plata; riffa er tøffe nok, men den ekstra muskelen (om ikke flere) som skal til for at dette virkelig kicker latex-rumpe, mangler.

Jeg synes rett og slett det mangler både baller, personlighet og sjel.

Så i overført betydning ser derfor Satyricons syvende album ut som en t-skjorte som en gang var svart, men som nå har blitt utvaska for å kunne bli brukt av andre enn bare rent sortkledde. Greit nok det, men jeg kaller det ikke black metal. Jeg kaller det greit nok.

Mer palmer enn gran dette, i alle fall.