Troverdighetsproblemer

Maroon 5
It Won’t be Soon before Long
A&M Records/Universal

Det var ikke måte på hvor mange hiter Los Angeles-bandet Maroon 5 fikk med debutplata «Songs About Jane» fra 2002.

Nå er oppfølgeren med den småsmarte tittelen «It Won’t be Soon before Long» klar, og la det være sagt med en gang: her er det bare å plukke singler.

Det betyr imidlertid ikke at du trenger denne plata. Til det er den altfor forutsigbar og polert. Det gjelder særlig tekstuniverset til vokalist Adam Levine.

Naivt hengivne linjer om hjertesmerte er selvsagt intet nytt under pophimmelen og alltid noe man er prisgitt, særlig i det kommersielle markedet som Maroon 5 har navigert seg selv inn i.

Men her er det så mye kliss at man blir rent irritert. Med kvalmende kraft slår den ene klisjeen i hjel den andre, og tekstmessig blir denne plata som å måtte pine seg gjennom en 45 minutter lang kjærlighetsscenene i en Michael Bay-film (Armageddon, Peark Harbor).

Det topper seg virkelig i «Wake up Call» når han prøver å tøffe seg med å fortelle at han har skutt en fyr som han fant i senga til kjæresten. Det kan ikke annet enn å bære galt hen når fløtepusen prøver seg som «gangsta». Alvorlig talt.

Men det går alltids an å skru av språksenteret og hente verdi ut av melodi og produksjon.

Lyden er krystallklar og en fryd for øret. Instrumenteringen er helt upåklagelig, ledet an av en av de mest funky gitarlydene jeg har hørt på lenge. Bandet kan spille, og selv om jeg aldri har sett dem live, kan man på et vis høre at disse gutta svinger på en scene.

Ikke overraskende treffer også mange av låtene hitsenteret umiddelbart. De er intuitivt bygd opp, det vil eksempelvis si at man får akkorden man kjenner bør følge den første.

Noen ganger brytes dette mønsteret med mer originale vrier i progresjonen, men jeg klarer aldri helt å frigjøre meg fra en mistanke om at det bak disse «krumspringene» ligger tunge kalkyler bak og styrer

Det er som om man ser for seg bandet som står og diskuterer «her må vi putte inn noe annerledes, dere» og tvinger elementene inn i stedet for å la dem slippe til naturlig.

Da får du et band som ikke mener det de spiller, en ren og skjær popmaskin blottet for sjel og nærhet.