Tromsøs tøffeste?

Klish
Bestandig
Siste steg

Wow. Det er fristende å si «rett ut av intet», men den Oslo-baserte Tromsø-rapperen Klish alias Klisne Fingra har holdt på lenge. Men likevel¿ For en debut? Wow.

Noe av det første man legger merke til er produksjonen, via Poppa Lars (Tungtvann), Tom12" og Sorte, som gjennom hele settet holder mål. Hardt, men fengende. Klassisk, men ikke utdatert. Samt jevnt og perfekt match for stilen til Klish; en fyr som tydeligvis har vært ute nok gateorienterte vinternetter til å ikke føle at han har noe å verken bevise eller romantisere. Selv om han til tider er breial – ifølge ham selv – med et ego på størrelse med en «verdensdel», kombinert med et Napoleons-kompleks, føles det som han ser tilbake på et liv som kanskje skled ut, og som nå er stabilisert med en kjedelig 9 til 5-jobb. Dog fortsatt med en fot plantet i gatene, i alle fall via rappen.

Og rappe kan han jaggu. Både teknisk og tekstmessig underholder han stort, og fremstår både autoritær, troverdig, smart og nogenlunde allsidig. Få klarer i alle fall å kombinere snakk om selvmord og kokain-smerte i brystet med mer lettbeint partyprat om alt fra jenter med tatoveringer til berettiget syting om Twitter-komikere til refleksjon over å motstå fristelsen til å ikke selge ut. Heldigvis formulert funny. (Heller fattig enn å ta imot «kuksuger-money».) Det drar ikke ned at det aldri blir så pompøst at det blir kleint eller så festlig at det føles svett. Tromsø-gutten har laget det et av de tøffeste debutalbumene innen norskspråklig rap på lenge.