Trompetarane kjem!

Sjur Miljeteig
It´s Funny How Things Happen at Particular Times
Trust Me Records/Musikkoperatørene

Ole Jørn Myklebust
Jorba
Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

Begge to hører hjemme i generasjonen som sakte, men sikkert begynner å nærme seg 40. Det betyr at de har vært med ei god stund og så avgjort gjort seg bemerka, men da i all hovedsak som betydelige sidemenn. For Miljeteigs del er “It’s Funny How Things Happen at Particular Times” faktisk hans debut under eget navn, mens Myklebust har dobbelt så mange på skrytelista – debuten “Breaks Even” med OJ Trio kom allerede for 12 år siden! Her møter vi de to anno 2013 – helt forskjellige, men like uttrykksfulle og hippe på hvert sitt vis.

Sjur Miljeteig møtte vi for første gang i større sammenheng i bandet Friko som han leda sammen med perkusjonisten Peder Kjellsby. De oppholdt seg stort sett i en liten stuga på andre sida av Kjølen og laga musikk både for seg sjøl og andre – på et litt “hemmelig” vis. Etter hvert har mange fått oppleve hva Miljeteig har å by på både av personlighet og trompetistiske ferdigheter sammen med Solveig Slettahjell og hennes Slow Motion Orchestra. Der har vi møtt en strålende instrumentalist med stor oversikt og en vakker og lyrisk tilnærmingsmåte til å krydre Slettahjells musikk.

Mye av det samme finner vi igjen her, men med Miljeteigs egen musikk. Det betyr en herlig blanding av sakteflytende låter, groover, innovativ bruk av elektronikk og herlige og neddempa bidrag fra gitarist Olav Torget, trommeslager og vokalist Peder Kjellsby og vokalistene Hilde Marie Kjersem og Ane Dahl Torp. Alle vokale bidrag er forresten ordløse, men like virkningsfulle for det. Jo visst finner vi spor av både Arve Henriksen, Per Jørgensen og Nils Petter Molvær i trompetspillet til Miljeteig, men aller mest finner vi det unike hos Sjur Miljeteig – både som trompeter og ikke minst som komponist. Miljeteig venta lenge med å debutere, men så har han også mye på hjertet når han først melder.

På debutskiva si i 2001 møtte vi Ole Jørn Myklebust med en trio bestående av trompet, bass og gitar. Nå møter vi han sammen med Sigurd Hole på bass og Andreas Ulvo på piano – nok en gang uten trommer altså. Etter å ha jobba med store produksjoner og med artister som Mari Boine i en årrekke, har Myklebust fått behov for å finne tilbake til hvor han opprinnelig kom fra – en akustisk jazzsetting der musikken skapes live i studio. Hole, Myklebust og Ulvo har jobba mye sammen, blant anna i den suksessrike teaterproduksjonen “Driving Miles” der jazzlegendens relasjon til sin sjåfør blir musikkteater av meget høy klasse.

Her tolker de tre fem nydelige komposisjoner av Myklebust – låter som er helt nedpå og der alle blir gitt rom og luft til å fortelle oss hvem de er både hver for seg og kollektivt. Myklebusts ordløse stemmebruk passer også ypperlig inn ved enkelte anledninger. Når festen avsluttes med klassikeren “Concierto de Aranjuez”, Joaquín Rodrigos mesterverk som Miles Davis gjorde tidløs jazz av sammen med superarrangør Gil Evans, på et helt unikt vis, så er ikke jeg i stand til å ønske meg så mye mer.

Dette er varm og livgivende musikk å møte den kalde og mørke høsten med. Forresten er jeg ganske sikker på at den egner seg til alle andre årstider også.