Tretten på dusinet

Bloodlights
Bloodlights
Playground

Med en frontmann med fortid som låtskriver og gitarist i Gluecifer, er forventningene naturlig nok høye til Bloodlights’ selvtitulerte debutplate.

Bra åpning
Det er fort gjort å bli trangsynt når et bandmedlem har slike meritter på cv-en. Der er derfor viktig å møte Bloodlights med et åpent sinn og appetitt for hurtigrock.

Bloodlights-skuten manøvreres altså av Arne Skagen aka Captain Poon fra Gluecifer. En dyktig kar, uten tvil. «Where the Stars Don’t Shine» åpner debutalbumet med bra driv og et tøft riff. En særdeles lovende start. Men allerede 30 sekunder ut i låten presenteres vi for det som et bandets største problem, nemlig forglemmelige melodier og kjedelige refrenger.

Mangler
Skal det først spilles såpass uoriginal og gjengs musikk, må låtene holde høyt nivå for å ikke falle helt igjennom. Beklageligvis er flertallet av disse 12 sporene relativt uinteressante.

Nå er dette gjerne musikk som gjør seg best live i et lite klubblokale. Der vil Bloodlights kunne bruke trøkket til sin fordel, og skjule en del av de melodiske manglene. Småbarnslige tekster med skeiv engelsk gjør heller ikke saken så veldig mye bedre.

Bra produksjon
Ikke alt er sorgen, heldigvis. Både «Bald and Outrageous» og tittelsporet kommer unna prøvelsen med æren i behold, og vel så det.

Dessuten er det lite å utsette på produksjon, og Captain Poon har en oppegående sangstemme. Men totalt sett er dette ingen imponerende utgivelse. På det internasjonale platemarkedet har nok Bloodlights lite å tilføre.

Les flere musikkanmeldelser