Trenger ikke Beyoncé
Solange vil at du skal glemme hennes storesøster og musikkdebut.
Solange Knowles
Sol-Angel & The Hadley St. Dreams
(Geffen/Universal)
Egentlig har ikke søstrene Knowles gjort så mye forskjellig. Begge de pene jentene begynte å gi ut musikk i en ung alder, begge tok skuespillertimer og spilte i filmer.
Men mens yngstemann gjorde et mageplask i bunnen av salgslistene med sitt debutalbum, og spilte cheerleader i enn collegekomedie, satte storesøster salgsrekorder med sine soloprosjekter og fikk ros for sin tolkning av Diana Ross i Oscar-nominerte Dreamgirls.
Etter at Solange forlot tenårene, bestemte hun seg også for å forlate både sin forrige, poppete stil, samt være annerledes enn Beyonce. Sikkert lurt, men det er ikke så lett å stikke fra Beyonces store skygge.
Solange synger ikke like bra som sin søster, men hun har heldigvis en bedre stemme enn mange av sine kolleger, og det majoriteten av låtene lyder overraskende lekkert.
T.O.N.Y. er sukkersøt, men ikke teit, og selv om hun på den raske saxofon-oppsvingen Dancing In The Dark høres ut som en litt tammere versjon av store-Knowles, er det likevel sjarmerende musikk.
Singlene Sandcaste Disco og I Decided er to av de sterkeste sporene, samtidig som de er representative for albumet.
Solange stiller med røde englevinger på omslaget og en litt alternativ stil, men musikken er mest straight og tidløs, med litt Motown, litt pop, litt forsiktig gladjazz og plutselig en stor dose småmorsom, dansk heavy techno/trance-light på Bilal-gjestende Cosmic Journey.
God Given Name blir for svevende og kjedelig, mens Valentines Day, Ode To Marvin og grusomme This Bird kunne blitt igjen i studio, samt at den 22 år gamle alenemoren forsøker noen ganger litt for hardt å lyde som en ung person med en gammel sjel.
Men hvis hun fortsetter å utvikle seg i lik retning som Sol-Angel har tatt, kan Solange etter hvert lett bli nevnt uten navnet til Beyonce.