Toppmøte

Wynton Marsalis & Eric Clapton
Play the Blues – Live from Jazz at Lincoln Center
Reprise/Rhino/Warner Music

Supertrompeter Wynton Marsalis og gitarist og vokalist i ultraklassen, Eric Clapton, fant raskt ut at de hadde mye å snakke om og særdeles mange felles referanser. Etter hvert som vennskapet utvikla seg, så vokste også ønsket om å gjøre noe sammen fram og tre dager i Jazz at Lincoln Center i New York i april blei resultatet. Konsertene blei heldigvis tatt opp og her blir vi servert ei dobbelpakke med både cd og dvd fra happeningen.

Claptons musikalske oppvekst hjemme i England var så avgjort basert på blues og hjemme hos Marsalis i New Orleans var det også blues og tradisjonell jazz det handla om. Clapton sier fra scena at han hadde et nært og kjærlig forhold til jazzen, men at han alltid så på det som uoppnåelig å kunne leke med de store jazzgutta. Her har han fått oppfylt drømmen sin og det blei på alle vis hyggelige kvelder i New York.

Clapton, som visstnok skal være i besittelse av en voldsom oversikt over gamle blueslåter, har plukka ut alle låtene her bortsette fra en: Hans egen ”Layla” var det bassisten Carlos Henriquez som insisterte på skulle med. Vi får en bukett kjente og til dels kjære låter som har vært med Clapton helt fra starten som ”Ice Cream”, ”Forty-Four”, ”Careless Love”, ”Just a Closer Walk with Thee” og ”Corrine, Corrina” – de to siste med nok en gigant, Taj Mahal, som gjestevokalist. På dvden er også ”Stagger Lee” med som bonusspor – med Taj Mahal solo.

Besetninga er som King Olivers Creole Jazz Band pluss elektrisk gitar og piano. Marsalis, som har arrangert all musikken, har plukka med seg sine nærmeste venner som kler dette uttrykket perfekt. Det vil si Chris Crenshaw på trombone og vokal, Victor Goines på klarinett, nevnte Henriquez på bass, Ali Jackson på trommer, Dan Nimmer på piano, Marcus Printup på trompet, Don Vappie på banjo samt Claptons mann, Chris Stainton, på tangenter. Både Clapton og Marsalis synger også.

Dette har blitt en seanse fylt av respekt og kjærlighet både overfor hverandre og musikken. Clapton sier han måtte tøffe seg kraftig opp for å tørre å spille med disse herrene – this is not an easy chair to sit in, sier han – men han greier seg utmerket og det hele har blitt ei musikalsk hyggestund som forteller at musikalske grenser finnes i liten grad på dette nivået.

PS Det er vel kanskje overflødig å nevne at den arrangøren som får dette laget på festivalplakaten har sikra seg en vinner? Uansett så er det nevnt likevel.