Toots+Silje=Sant
Om noen dager fyller legenden Toots Thielemans, som nå kan kalle seg Baron, 84 år. Vår egen Silje Nergaard har fått lov å være med på feiringa.
Toots Thielemans
One More for the Road
Verve/Universal/ENS
Helt siden slutten av 40-tallet har Jean Baptiste, bedre kjent som Toots, Thielemans tilhørt verdenseliten som munnspiller, gitarist, plystrer – som jazzmusikant. Han spilte utendørskonsert på Bislet stadion i Oslo med Benny Goodman tidlig på 50-tallet og da hadde han allerede spilt med bebopgeniet Charlie Parker på hans banehalvdel – i USA.
Thielemans har vært en verdensborger godt og vel de seineste 50 åra og bodd mer i USA enn i Belgia. Likevel blei han utnevnt til Baron av kong Albert II av Belgia for noen få år siden, noe som sier det meste om hvor stor pris han blir satt på av sine landsmenn. Det hersker da heller ingen tvil om at Baron Toots er Belgias største jazzmusiker gjennom alle tider.
Det er langt i fra bare jazzfolket som har hatt glede av Thielemans. Han har deltatt på uendelig mange pop- og rockinnspillinger og Paul Simon er kanskje den som har benytta seg mest av Thielemans unike tjenester.
For 25 år siden blei Thielemans ramma av slag og delvis lamma. I løpet av bemerkelsesverdig kort tid var han tilbakke i toppslag og Thielemans unike stemme – spesielt med munnspillet – har vært like klar og tydelig som før han blei sjuk.
På One More for the Road hyller Thielmans en av sine aller største komponistfavoritter, Harold Arlen. Med seg har han fått – og jeg regner ikke med at de har vært særlig vanskelig å be – vokalistene Oleta Adams, Till Brönner – som også spiller vakkert trompet, Jamie Cullum, Laura Fygi, Beth Hart, Silje Nergaard, Trijntje Oosterhuis, Madeleine Peyroux og Lizz Wright. For å si det forsiktig er det ikke akkurat noe B-lag som står på gjestelista og spesielt Adams og den for meg totalt ukjente nederlandske Trijntje Oosterhuis overbeviser voldsomt i Stormy Weather og I Wonder What Became of Me. Silje Nergaard er også svært inderlig tilstede i Last Night When We Were Young.
Det eneste minuset målt med mine ører er de litt for voldsomme arrangementene på noen av låtene. Strykerne kunne vi gjerne vært spart for – resten er en voldsom manifestasjon av hvilken gigant Baron Toots Thielemans er.