Tomgang i Tommyland
Vår lettere utviklingshemmede trommeslager gir i en alder av 42 ut sitt andre soloalbum, hvis tittel i grunnen sier alt. Ta sånn passe vel imot «Tommyland: The Ride».
Tommy Lee
Tommyland: The Ride
Steamhammer/Playground
«Arrested development», er det ikke det engelskmennene kaller fenomenet som må sies å ha rammet Tommy Lee usedvanlig hardt?
For Tommy Lee har nok mentalt sett aldri blitt særlig mye eldre enn de sytten årene han var da han ble med i Mötley Crüe. Den som har lest kapitlene hans i bandbiografien «The Dirt» vil nok istemme, og det vil også de fleste som har sett intervjuer med mannen. Ganske sympatisk er han med sin gutteaktige entusiasme og sjarm, men ikke desto mindre like håpløst infantil som han er korka.
Symptomatisk er det jo også at han nå gjør realitystjerne av seg i serien «Tommy Lee Goes To College», der han skal ta opp sin tapte skolegang.
Nåvel, hva byr så «Tommyland: The Ride» på? Litt av hvert, må man kunne si. Men ingenting som engang kan plasseres i nabolaget til originalt.
Litt boyband-aktig balladeri, litt calforniapreget solskinnsrock, litt poppunk i Blink 182/Green Day/Sum 41-skolen, et par pinlige forsøk på Nirvana-plagiat og litt nu metal-kjekkaserier - det meste veldig amerikansk radio-formatert - og fryktelig pregløst.
Masse gjester har han med seg, og noe annet var ikke å vente Her stiller ungsauer fra passe elendige Good Charlotte, forjævlige Nickelback og noen andre amerikanske drittband - og forsyne meg dukker ikke også det miserable fehodet Nick Carter fra Backstreet Boys opp på slutten her.
Livet er for kort, som de sier, til plater som dette. Litt av en «ride», må jeg si. Jeg tror faktisk jeg til og med foretrekker et opphold på «Neverland» fremfor «Tommyland».