Tøffere blir det neppe
Hva skjer når man setter sammen rockegjengen Cato Salsa Experience, det urheftige jazzlaget The Thing og den amerikanske frijazzlegenden Joe McPhee? Et totalt uforutsigbart og helt usedvanlig møte.
Two Bands and a Legend
Featuring Cato Salsa Experience and The Thing with Joe McPhee
Smalltown Superjazz/VME
Hvem sin idé dette samrøret opprinnelig var vet jeg ikke, men jeg har tidligere Blå- og Kongsberg-sjef Martin Revheim sterkt mistenkt for å ha minst én finger med i spillet. Uansett var det et stykke svært så kreativt tankearbeid som har endt opp i musikalske møter verden aldri har opplevd tidligere.
Jeg iler gjerne til skafottet og tilstår at min kjennskap til rockebandet Cato Salsa Experience står en hel del tilbake å ønske. Det tar likevel ikke lang tid i dette selskapet å skjønne at CSE er et kollektiv som ikke er redd for å kaste seg ut på minst 70.000 favners dyp – de tør å ta store sjanser.
The Thing med Ingebrigt Håker Flaten på bass og elektronikk, Mats Gustafsson på tenor- og barytonsaksofon og elektronikk og Paal Nilssen-Love på trommer har jeg derimot hatt gleden av å treffe i fri dressur ved flere anledninger og vi snakker her om et improvisasjonskollektiv som ikke bryr seg om noen grenser. Ofte har de også hatt med seg Joe McPhee som gjest på tenorsaksofon, lommetrompet – og her møter vi han også som vokalist/resitatør.
Teksten i omslagsheftet er skrevet av Sonic Youths Thurston Moore og det er ikke akkurat overraskende at han er overbegeistra – det er nemlig i grenseland som Sonic Youth også har lekt med vi befinner oss, men på en helt annen måte, må vite.
Repertoaret er henta fra folk som PJ Harvey – Who the Fuck, Richard Berrys Louie Louie, Mongezi Fezas nydelige You Aint Gonna Know Me Cos You Think You Know Me – som viser at denne storfamilien er i stand til å tan ned også – og James Blood Ulmers Baby Talk samt en del eget stoff.
Det er nesten sjølsagt et voldsomt trøkk og en enorm energi i denne musikken. Det er musikanter som har forskjellig innfallsvinkel til det å skape musikk vi møter, men de har tydeligvis en voldsom respekt for hverandre og har funnet veier til å skape noe felles som er sjeldne – intet mindre.
Dette er tøft – urtøft. Det er rock, det er jazz, det er støy – det er så mye mer. Live viste de bl.a. på Kongsberg at det var en kraft i dette møtet som var unikt. Den kraften har de to bandene og legenden greid å ta med seg i studio også.