To storheter
Gitarguru Pat Metheny slutter aldri å overraske. Her tolker han musikk av et annet ikon, John Zorn, og sjølsagt blir det også beintøft.
Pat Metheny
Tap: John Zorns Book of Angels, Vol. 20
Nonesuch/Warner Music
Helt siden 70-tallet har Pat Metheny fulgt nøye med på hva innovatøren John Zorn har holdt på med. I musikerkretser har nemlig Zorn hatt, og har, et stort navn, men blant det breie publikum har han på ingen måte oppnådd samme oppmerksomhet eller popularitet som Pat Metheny som på mange vis er jazzens rockestjerne.
Zorn, som er mest kjent for gruppene Naked City og diverse utgaver av Masada, har hele tida vært en usedvanlig kompromissløs bandleder, saksofonist og komponist. Han har også vært svært produktiv og Metheny har hatt mange hundre låter å velge blant. På 90-tallet skrev Zorn 500 sanger inspirert av sin jødiske herkomst – de 300 siste på bare tre måneder. Det er fra denne delen av Zorns verden Metheny har henta de seks låtene han har sitt helt spesielle bumerke på her.
Metheny, med bestefar fra Mandal av alle steder, har gjennom sitt orchestrion-prosjekt vist at han kan spille nesten hva det skulle være – sjøl om instrumentene spiller seg sjøl akkurat der. Her spiller han blant annet gitarer, sitar, bass, tangenter, bandoneon, perkusjon, flügelhorn og orchestrion – og mye mer og den eneste han har med seg er sin faste trommeslager Antonio Sanchez.
Metheny, som nylig blei tildelt sin 20. Grammy-utmerkelse, blei kontakta av Zorn for noen år siden med forespørsel om han kunne tenke seg å skrive noe for en av hans publikasjoner. De to begynte en lengre e-post korrespondanse og, sjøl om de aldri hadde møtt hverandre ansikt til ansikt, så var beundringa gjensidig og stor og Metheny fortalte om sitt forhold til Zorns musikk og etter ei stund mente han at han kunne tilføre den noe også.
Zorn var sjølsagt ikke vond å be og de begynte med å utveksle ideer. Zorn sier at Tap har blitt en manifestasjon av Methenys kreativitet, teknikk, pasjon og nysgjerrighet. Han sier at uansett hvor mange ganger han lytter til skiva, så får han den samme heftige opplevelsen som han fikk første gangen.
Det er det på alle vis mulig å skjønne. Metheny har nemlig laga et helt nytt lydlandskap som denne gangen altså ikke er basert på hans egen musikk – noe som svært sjeldent har skjedd gjennom hans karriere. Det er fortsatt like groovete som på en vanlig Metheny-skive, men, som Jan Garbarek ville ha sagt det, helt annerledes. Vi får til og med oppleve Metheny som en tilnærma frijazz-pianist underveis her!
Alle Pat Methney-fans der ute får det de alltid er ute etter på Tap, men her får de også noe helt annet. Det er vakkert, tøft, modig og spennende – ingen andre enn Pat Metheny kunne ha gjort dette.