Tilbakekomsten

Charles Lloyd
Quartets
ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Thomas Conrads utmerkede og grundige covertekst forteller oss Charles Lloyds spesielle historie og karrierevei. Etter at han i 1960 dro fra California til New York for å bli med i Chico Hamiltons band, der han erstatta Eric Dolphy, gikk veien videre til Cannonball Adderleys sekstett der han var til 1965. Da starta Lloyd sitt eget band med giganter som Ron Carter og Tony Williams, men det hele tok ikke av før året etter da bandet bestod av Jack DeJohnette, Keith Jarrett og Cecil McBee. “Forest Flower”, innspilt live på Monterey-festivalen, solgte utrolige 1 million eksemplarer og Lloyd fikk en slags rockestjerne-status og stod på samme plakat som Jimi Hendrix, Cream, Grateful Dead og Jefferson Airplane. Men så, i 1969, på toppen av sin popularitet, så trakk Charles Lloyd seg tilbake. Hans interesse for østens åndelige tradisjoner og meditasjon fikk førsteprioritet og “ingen” så noe til Lloyd før på begynnelsen av 80-tallet.

Først greide den unike franske pianisten Michel Petrucciani, som bare dro hjem til Lloyd, å overbevise han om at han måtte begynne å spille blant folk igjen – noe som førte til to plater og to Europa-turneer. Så trakk Lloyd seg tilbake nok en gang.

I 1989 var han klar igjen og siden har han vært sammen med oss. Lloyd hadde på ingen måte lagt bort hornet sitt og i sitt eksil hadde han utvikla en lyrisk intensitet som kunne få oss lyttere til å fryse fast. Som Conrad helt korrekt observerer så var flyten i uttrykket fortsatt der, men nå enda klokere, med mer sjel, men samtidig mer “ensom” – han hadde funnet fram til noe som var bare han.

Lloyd var tiltrukket av den skandinaviske jazz-estetikken der bandet blir prioritert foran en solist og bassisten Palle Danielsson, som Lloyd jobba med sammen med Petrucciani på begynnelsen av tiåret, ble det første kontaktpunktet. Da var veien kort til vår egen gigant, trommeslageren Jon Christensen, og den svenske mesterpianisten Bobo Stenson. Det var besetninga på den fantastiske gjenoppstandelsen “Fish Out of Water” og fram til 1996 kom det fire nye “bekjennelser” fra Lloyd, “Notes from Big Sur”, “The Call”, “All My Relations” og “Canto”. Alle er samla i denne boksen som inngår i ECMs Old & New Masters Series og alle er spilt inn i Rainbow Studio i Oslo under Jan Erik Kongshaugs mer enn kyndige ører og fingre.

Bobo Stenson har vært med hele veien mens landsmann Anders Jormin overtok bassansvaret på de fire neste skivene. Ralph Peterson spiller trommer på “Notes from Big Sur”, mens Billy Hart overtok trommekrakken på de tre siste utgivelsene her. Personellforandringene førte sjølsagt til at bandene låt litt forskjellig – Jon Christensen og Ralph Peterson hører for eksempel til på forskjellige steder i trommetradisjonen og jeg er ikke i tvil om hvilken tradisjon jeg foretrekker¿.Uansett er dette så flott, vakkert og personlig som det må bli med Lloyd i førersetet for disse kollektivene og med kun Lloyds komposisjoner som utgangspunkt.

Lloyd har uttalt følgende: “I don’t really assume authorship. I’m very proud of my orchestra, but it’s not about someone’s solo. It’s about those miraculous moments when the music opens up and you know you’re home”. Slik oppleves det også – musikken åpner seg opp hele tida og alle benytter “taletida” på best mulig måte.

Charles Lloyd har vært, er og kommer for alltid til å være en lyrisk søker og mester på sin tenorsaksofon, men også på fløyte og på kinesisk og tibetansk obo, som han også spiller ved enkelte anledninger her. Lloyd turnerer ikke så mye lenger, men i sommer gjør han sin eneste duokonsert i Europa i Molde sammen med sin nåværende pianist Jason Moran. Der kommer det til å være godt å være, men det er det også i selskap med alle disse sterke høydepunkta fra 80- og 90-tallet.