Tilbake til steinalderen
På QOTSAs fjerde album er bandet strengt tatt bare Josh Homme med musikere og venner. Likevel kan man spørre seg om dronningene noen gang har vært bedre.
Queens Of The Stone Age
Lullabies To Paralyze
Interscope/Universal
At det var Josh Homme som var selve dronningmoren i Queens Of The Stone Age, har vi vel hatt våre mistanker til, men her får vi det ettertrykkelig bekreftet.
For selv om bandet har fremstått som en slags duo med band/assosierte medlemmer/venner/whatever, viser i hvertfall «Lullabies To Paradise» ingen tegn på å være svekket av at Nick Oliveri har abdisert fra steinaldertronen.
Snarere tvert i mot. Her er alt vi forbinder med et godt QOTSA-album og mer til. Tyngde, melodifølsomhet, musikalskt utfordrende mindfucks, mystikk, variasjon, eleganse og naturlig autoritet.
Ta for eksempel den Zappa møter Zeppelinske «Someones In The Wolf»; merkverdig, intenst og hypnotisk – låta kunne faktisk glidd inn på The Mars Voltas nylig slupne rockopera og gjort dét albumet enda mer fascinerende.
Queens Of The Stone Age makter balansegangen mellom å lage melankolsk popmusikk i det ene øyeblikket, krevende psykedelia i det neste og tunge riffvegger i det etter der igjen - uten at det verken føles påtatt eller blir for utfordrende for lytteren.
Kanskje er dette det beste Josh Homme har gjort siden Kyuss var på topp, og det er utvilsomt QOTSAs mest varierte så langt.
Det er selvfølgelig godt mulig det skyldes øyeblikkets rus, men akkurat nå føles det veldig som om «Lullabies To Paradise» er Queens Of Stone Ages sterkeste utgivelse til nå.